verden

Først noe om Abkhazia og Ossetia, eller Ironistan, som jeg synes er interessant og spennende. Osseterne, også kjent som iratta, som også er navnet på et land, Aratta, som opptrer i sumeriske myter rundt Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og mulige mytologiske konger av Uruk og som blir nevnt i den sumeriske kongelisten. Man antar at Aratta befant seg i det armenske høyland.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Øst-iransk tilhører den indo-iranske språkfamilien, som i dag utgjør den østligste bransjen av de indoeuropeiske språkene og består av indo-arisk, indo-iransk og nuristani. Talerne av det proto-indo-iranske språket, de hypotetiske proto-indo-iranerne, blir assosiert med Sintashta-Petrovka kulturen i Sentral Asia og deres ekspansjon blir antatt å ha vært forbundet med oppfinnelsen av vognen. Det eldste indo-iranske språket er vedisk sanskrit, Avestan og gammel persisk. Men det var også tilstedeværelse av et fjerde språk i det nordlige Mesopotamia, som blir ansett som indo-arisk. Disse hadde forbindelse med hurrierne i Mitanni og hettittene i Anatolia.

Det var i Kaukasus området at proto-europeerne holdt til. Disse blir gjerne forbundet med Kura Araxes kulturen i det armenske høyland, Maykop (som også er navnet på hovedstaden i Abkhazia) og Yamna kulturene. Den første språkfamilien som forlot det indoeuropeiske urhjem var anatolierne, deretter fulgte tokarierne, som kom frem til Tarim bekkenet i dagens Kina, men som ble erobret av dagens uighurer. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Det man uansett må være klar over er at den protoindoeuropeiske kulturen både hadde tilknytning blant folkene nord og sør for Kaukasus. Den kulturen indoeuropeerne ekspanderte hadde store likheter, både språklige og kulturelle, med kulturene på den andre, den sørlige siden, av Kaukasus hvor kaukasierne, holdt til, og da ikke aller minst aloridene eller hurri-urartuerne, som kan sees på som en form for protoarmenere eller Noas stamme, som holdt til i territoriet rundt det hellige fjeller Ararat. Med andre ord i det armenske høyland.

Det var i området, i det nordlige Mesopotamia, og da især i det øvre løp av elven Eufrat, at jordbruket oppsto og sivilisasjonen fikk sin begynnelse. Det var ved Khabur deltaet omkring 10.000 at revolusjonen skjøt fart. Snart spredde kulturen og jordbruket seg til alle kanter, og da ikke aller minst til India, hvor de Mehrgar og Indus, Iran, hvor elamittene kom til å bli viktige, og Irak, hvor sumerene kom til å skape en høykultur, Egypt, hvor faraoernes Egypt ble skat, Balkan, hvor de neolittiske kulturene utviklet seg, slik som Starcevo (7500-4000 f.vt.), Karanovo (6500-2000 f.vt.), Cardium Pottery (6500-4000 f.vt.), Hamangia (6000 f.vt.), Dudeşti (6000 f.vt.), Vinča (5000-3000 f.vt.), Linear pottery (5500-4500 f.vt.), Cucuteni eller Trypilli (4500-3500 f.vt.), Varna (4600-4200 f.vt.) og Ezero (3300-2700 f.vt.) kulturen, og Kaukasus, hvor den indoeuropeiske kulturen og språkene ble skapt i møte med folket på andre siden av fjellmassivet.

Shulaveri Shomu kulturen, som var den første høykuturen i Transkaukasus, hadde sine røtter i Halaf og Hassuna kulturene, og ga opphav til den multilingvistiske Kura Araxes kulturen (3500-2200 f.vt.), som igjen hadde kontakt med Maykop kulturen (3500-2500 f.vt.) som igjen hadde kontakt med Yamna kulturen (3600?2300 f.vt.), som ble etterfulgt av Katakombe kulturen (2800-2200 f.vt.).

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling fra den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller en ha orientalsk opprinnelse. Den inkluderer både trekk fra vest og øst. Det er den første kulturen til å introdusere snorkeramikkdekorasjon ut på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst.

Corded Ware kulturen, også kjent som Battle Axe kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Det kan se ut som om armenerne ble værende igjen i det protoindoeuropeiske urhjemmet, mens anatolierne reiste sørvestover, tokarierne østover og de andre kentum språkene vestover. Fra det protoindoeuropeiske urhjemmet var det også grupper som sørvestover, slik som paleobalkanerne, som utviklet seg til trako-dakisk, trako-illyriskerne, paionsk, ventisk, liburnisk og protogresk, som utviklet seg til gresk, gammel makedonisk og frygisk, som har store likheter med dagens armensk.

Afanasevo kulturen, en sen kobberalder og tidlig bronsealder kultur, befant seg i det sørlige Sibir, det vestlige Mongolia, nordlige Xinjiang og det østlige og sentrale Kazakhstan, med forbindelse eller tilstedeværelse i Tajikistan og Aral området. Begravelsespraksisen minner om i Yamna, Sredny Stog, Catacomb og Poltavka kulturene, hvor av alle er indoeuropeiske. Denne tidlige ekstremt østlige kulturen var den tidligste representanten for talerne av det tokariske språkene.

Tokarisk synes å ha vært et isolat i den satem-fonetiske verden av indoeuropeisk språklige befolkninger i Øst Europa og Asia befolkninger og var med til å kaste tvil om at protoindoeuropeisk opprinnelig hadde delt seg in i vestlige og østlige bransjer. Likheter mellom tokarisk og ulike andre indoeuropeiske språkfamilier slik som keltisk, germansk, baltoslavisk, samt italisk og gresk, hvor av alle utviklet seg i den vestre horisonten, har blitt foreslått, men man har ikke funnet noe nært forhold med noen annen språkfamilie. Det eneste man har kommet frem til er at tokarisk allerede var langt nok borte på en tidlig dato fra de andre østlige indoeuropeiske protospråkene slik som proto-baltoslavisk og protoindoiransk til ikke å dele visse delte endringer med dem, slik som tidlig palatalisering av velarene.

Kentum-satem oppdelingen, som man antar startet så tidlig som 4000-tallet f.vt. ettersom protospråket må ha blitt differensiert inn i uforbundet datter dialekter på 3000-tallet f.vt., er en isogloss av den indoeuropeiske språkfamilien relatert til evolusjon av de tre dorsal konsonantrekkene rekonstruert for proto-indoeuropeisk, *kʷ (labiovelarer), *k (velarer) og *ḱ; (palatovelarer). Termene kommer fra ordenes for tallet hundre i representative språk i hver gruppe (latinsk kentum og avestansk satəm). Mens satemspråkene inkluderer indoiransk, armensk, baltoslavisk, albansk og kanskje en rekke av kun dårlig dokumenterte utdødde språk, slik som trako-dakisk, inkluderer kentum gruppen alle de andre dialektene, slik som italisk, keltisk, germansk, gresk og mulig et antall andre utdødde grupper slik som gammel makedonsk, venetisk og illyrisk, samt tokarisk. Kentum språkene deler en uavhengig utvikling som stammer fra en tid før satemspråkenes utvikling. Det proto anatolske språket gikk verken gjennom satem eller kentum lydendring.

Tidligere antok man at kentum-satem isoglossene var den opprinnelige dialektdelingen av de indoeuropeiske språkene og at talerne av det protoindoeuropeiske språket delte seg inn i en vestlig og en østlig bransje, men satem bli nå generelt ansett som en innovasjon som radierte ut fra det sentral indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke nådde ut til periferiene. Uferdig satemisering i baltisk og til en mindre utstrekning slavisk blir sett på som en indikasjon av spredningen av satemlydendringen, eller, alternativt, på grunn av lån via tidlig kontakt mellom protobaltisk og protogermansk.

Man regner nå med at anatolisk var det første språket som forlot det protoindoeuropeiske språksamfunnet og at tokarisk var det neste. Genetisk er det store likheter mellom tokariere og armenere. Haplotype 35, eller den armenske modal haplotype, er karakterisert av DYS393=12, mens den atlantiske modal haplotypen, en annen R1b haplotype, er karakterisert av DYS393=13. Den armenske modal haplotypen blir funnet i høyt antall i Anatolia og Armenia, med mindre antall i Sentral Asia, Sørvest Asia, Balkan, Kaukasus og i jødiske befolkninger. De blir også funnet i Storbritannia i områder som har en høy frekvens av haplogruppe J, noe som indikerer at de ankom sammen, kanskje som romerske soldater. Tokarerne, eller dagens uighurer, som erobret de siste tokarierne i området for 1000 år siden, er også karakterisert ved den armenske modal haplotypen.

I Sentral Asia blir haplogruppe G, som blir funnet i små prosent i et belte som strekker seg fra Kaukasus, hvor haplogruppe G opprinnelig kommer fra, gjennom Sentral Asia og frem til uighurene i Xinjiang, Kina. Haplogruppe G blir funnet på en frekvens på mer enn 60 prosent blant ossetere, som på tross av sitt iranske språk antas å ha sin opprinnelse i Kaukasus, og på rundt 30 prosent blant georgiere, samt på 30 prosent blant de nordvestkaukasiske kabardinerne og balkarierne. Armenerne er kjent for å ha rundt 11 prosent G.

Hurrierne hadde et rykte for å være dyktige i metallurgi. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrierne og kobber ble eksportert sør til Mesopotamia fra det armenske høylandet. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fått fatt på fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høyland. Ikke mye av hurrisk metallarbeid har overlevd, foruten det fra det senere Urartu, som kom til å legge grunnlaget for dagens Armenia.

Isuwa, var som Kizzuwatna, utmerket for jordbruk, noe som gjorde at det trolig utviklet seg raskt der. Det er usikkert hvilke folk som holdt til her før luwierne, men trolig var de relatert til hetittene, hattierne eller hurri-urartierne. Befolkningen i Kizzuwatna besto av både luwiere og hurriere, som hadde en sterk innflytelse på både luwisk og hetittisk kultur.

Hurriere også kjente for sine nære forbindelse med hester og kan være dem som introduserte hesten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2000 f.vt. For eksempel betydde Ishuwa hestelandet og en tekst funnet i Hattusa er en treningsmanual for hester. Terminologien brukt i forbindelse med hester inkluderer mange indoariske låneord.

Det gamle landet Isuwa har i dag forsvunnet under vannet fra flere dammer i Eufrat elva på grunn av det tyrkiske Southeastern Anatolia Project, som startet på 1960-tallet. Den tidligste bosettingen i området viser kulturell tilknytning til Tell Brak i sør på tross av at det ikke var samme kultur. Folket her var dyktige metallsmeder og nådde bronsealøderen omkring 4000-tallet f.vt. Tidlig bronsealderkultur var forbundet med Kaukasus i nordøst og kulturen viser paralleller med ow great paralleller til dem i Sentral Anatolia og den hurriske kulturen i sør. Deretter viser den innflytelse fra Frygia i øst, Assyria i sør og Urartu i øst.

På tross av at kan virke som om hurrierne befant seg i området allerede fra en tidligere dato, men var blitt skjøvet ut av området på grunn av de stadig nordover og østover migrerende semittiske folkene slik som akkaderne, migrerte de vestover, til det nordlige Syria, omkring 2000 f.vt. Khabur elvedalen var i hjertet av hurriernes land i flere årtusener, men det første kjente hurriske kongedømmet var Urkesh, dagens Tell Mozan, omkring 4000 f.vt.

Urkesh? begynnelse er ennå uklar, men det var trolig i Halaf perioden. De var gjennom en ekteskapsallianse, mellom datteren til den mektigste akkadiske kongen, Naram-Sin, og kongen i Urkesh, allierte med akkaderne, som erobret territorier vest, sør og øst for Urkesh, men Urkesh ble til slutt erobret av Amoritt kongedømmet Mari, som, blir sett på som den vestligste utposten av den sumeriske kulturen, men som var blitt semittisk under den akkadiske migrasjonen, i sør, som gjorde landet til en vassalstat.

I de tidligste sumeriske kildene, som vil si omkring 2400 f.vt., blir amorittenes land eller Mar.tu, assosiert med territoeriet i vest, inkludert Syria og Kanaan, på tross av at deres ultimate opprinnelse kan ha vært Arabia. De opptrer som nomadiske folk i mesopotamiske kilder. Etter tørken omkring 2200 f.vt. utførte de en storskala migrasjon og infiltrerte Mesopotamia, hvor de etablerte en rekke mektige riker, som kulminerte under Hammurabi av Babylon. Det amorittisk-hurriske kongedømmet Yamhad med senter i Halab, dagens Aleppo, Syria, med en betydelig hurrisk innflytelse, kjempet mot hetittenes erobringer omkring 1600 f.vt.

Kizzuwatna hadde også ofte kontakt med hettittene i nord. De tidligste hittit kildene refererer til Kizzuwatna og Arzawa, som senere kom til å bli kalt to be known as Lydia, som vil si det vestlige Anatolia, under et som Luwia. Både luweierne og hettittene var influert av den hurriske kulturen. Luwisk var nært relatert til hettittisk og ble talt av i Arzawa, vest eller sørvest for hettittenes område. Fra dette hjemlandet spredde luwierne seg gradvis i Anatolia og ble en av faktorene som førte til hetittenes fall under bronsealder kollapset på 1200-tallet f.vt. Luwisk var språket talt i neohetittstatene i Syria, slik som Milid og Carchemish, samt i det sentralanatoliske kongedømmet Tabal.

Luwisk var enten en direkte stamspråk for lysisk eller en nær relativ av stamspråket til lysisk. Luwisk er også en av kandidatene for språket talt av trojanerne, sammen med tyrrhensk, som danner en språkfamilie som inkluderer lemnisk, raetisk og etruskisk, som ble talt og skrevet av den etruskiske sivilisasjonen i Etruria og deler av Lombardy, Veneto og Emilia-Romagna i Italia. En større aegeisk familie som inkluderer eteokretisk, som vil si minoisk, og eteokypriotisk har blitt foreslått, men er langt fra fastslått.  Dette vil da ha utgjort et pre-indoeuropeisk fylum som strakk seg fra de aegeiske øyene og Kreta over Hellas og Italia og til alpene. En relasjon til de anatoliske språkene har også blitt foreslått, noe som ville ha gjort denne språkfamilien til et tidlig indoeuropeisk hydronomi i stedet for preindoeuropeisk, men ikke generelt akseptert. Etruskisk viser likheter med indoeuropeisk, men det er ingen konsensus om dette er på grunn av et genetisk forhold, lån, tilfeldighet og lydsymbolisme, eller en kombinasjon av disse.

Hetittenes erobring sørover etter å ha nedkjempet Yamhad, viss hovedstad var Halab, også kjent som Armi, dagens Alppo, førte dem til Babylon i 1595 f.vt. Ødeleggelsen av Babylon, samt Yamhad, brakte kassitene og hurrierne tilbake i sentrum av begivenhetene i Mesopotamia. Mens kassittene kom til å herske over Babylon i de neste 400 årene, kom hurrierne til å etablere Mitanni, som gradvis vokste fra regionen rundt Khabur elvedalen og kom til å bli det sterkeste kongedømmet i Sørvest Asia i perioden 1450-1350 f.vt., omkring 1500 f.vt.

Mitanni, som kontrollerte så å si hele det nordlige Anatolia, hadde allierte som Kizuwatna, Mukish og Niya. I øst hadde de gode forbindelser med de antatt hurrisk talende kassittene. Mitannis senter var i Khabur elvedalen. Området var bebodd av både hurriske og amorittiske befolkninger. Befolkningen i Mitanni besto også av indoariere og navnene på lederne av Mitanni er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesifikt deres guder som viser indoariske røtter, slik som Mitra, Varuna, Inndra og Nasatya, som senere dukker opp i India. Flere bystater i Syria og Kanaan var styrt av personer med hurriske og indoariske navn på 1400-tallet f.vt.

Man antok at subarierne lingvistisk og etnisk var en opprinnelig substrøm i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senere, men Shupria var et hurrisk kongedømme i det østlige Anatolia, sørvest for Van, med grense til Urartu. Shubria var del av Urartu, og senere er det en referanse til et land kalt Arme eller Urme, som enkelte hevder har blitt forbundet med navnet Armenia. På 600-tallet f.vt. Urartu ble skiftet ut med det armenske Orontid dynastiet. I den trilinvistiske Behistun innskriften skåret i 515 f.vt. på ordre fra Darius den store av Persia blir landet referert til på babylonsk som Urartu kalt Arminia på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk.

Navnet Urartu kommer fra assyrisk. Det skal ha vært en region bestående av 8 ulike land. Kongedømmet Nairi, som skal ha vært sterkt nok til både å hamle opp med hetitter og assyrere på 1300-tallet f.vt., lå rundt sjøen Van, i hva som i dag utgjør Øst Anatolia, Tyrkia. Landet, viss sørligste region var sørvest for Urmia sjøen, strakte seg så langt nord som til Daiaeni. Nairi, som trolig besto av hurriere relatert til Mitanni, fornte seg senere for å danne landet Urartu. Mitanni ble kalt Maryannu, som var tittelen på den indoariske krigerkasten, Nahrin eller Mitanni for egypterne, Hurri for hettitene og Hanigalbat for assyrerne. Alle tre navn var ekvivalente og utskiftbare. Egypternes navn på Mitanni var nhrn, som vanligvis utales Naharin/Naharina fra det akkadiske ordet for elv.

Arkeologer har funnet en slående parallell i spredningen til Syria av en egen keramikktype assosiert med Kura-Araxes kulturen, som kan ha vært opphavet til Khirbet Kerak keramikken, referert til som Karaz or Pulur keramikk i Transkaukasia, fra hvor den hadde sitt opphav, funnet i Syria og Kanaan i etterkant av det akkadiske imperiums fall.

Også etruskerne, som på mange måter kan sies å være romerrikets fundament, stammer fra Urartu. Bibelens horitter, hivitter og jebusitter har alle blitt identifisert som hurriere, og det samme kan sies om hetitter, subariere, gutiere, kassiter og lullubi, samt habiruene, som man antar kom til å bli til hebrewene.

Hurrierne var dyktige keramikere og deres keramikk blir funnet rundt om i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var høyt verdsatt i Egypt under Det nye kongedømmet. Arkeologer bruker termene Khabur keramikk og Nuzi keramikk for to typer av hjullagd keramikk brukt av hurrierne. Khabur keramikken er karakterisert av rødlig malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker, mens Nuzi keramikken har særegne former og malt i brunt eller svart.

Khirbet Kerak Ware er også kalt Red Black Burnished Ware eller kun Red-Black i kontekst av Vest Syria og Amuq dalen. På tross av at det ser ut til å være et nært slektskap med tidligere tradisjoner i Levanten, så er deres keramikk særegen. Kura Araxes kulturen, hvor Khirbet Kerak keramikken stammer fra, malte keramikken sin i svart og rødt og brukte geometriske design for utsmykking. Eksempler har blitt funnet så langt sør som til Syria og Kanaan og så langt nord som til Dagestan og Tsjetsjenia. Spredningen av denne keramikken sammen med arkeologisk bevis for invasjon tilsier at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra deres opprinnelige hjem og hadde utstrakte handelskontakter. Deres metallvarer ble distribuert til alle kanter, og funnet i Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og vest i Anatolia.

Kura Araxes kulturen, som fremviser både flat graver og kurgan graver, hadde trolig en heterogen etnolingvistisk befolkning. Hurri-urartiske elementer er høyst sannsynlig, og det samme kan sies om en representant av de kartvelske språkene. Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer. I den armenske hypotesen om indoeuropeernes opprinnelse så er denne kulturen, og kanske Maykop kulturen, identifisert med de anatolisk talende.

Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer.

Trialeti kulturen, som i Georgia og Armenia utvikler seg fra den tidligere Kura-Araxes tradisjonen, viser innflytelse fra Anatolia og er den andre høykulturen i Kaukasus. Den viser sterke bånd til de høyt utviklede kulturene i den gamle verden, slik som i den aegeiske. Eliten er interred i store, rike graver under jorden og stein mounds, som enkelte ganger inneholder fire-hjulede vogner. Det var mange gullobjekter i gravene. Disse lignet dem i Iran og Irak. I visse teorier blir denne kulturen identifisert med talerne av anatoliske språk og som et tidligere urhjem for det protoindoeuropeiske språket.

Man har forsøkt å finne ut hvilke forhold det proto-indoeuropeiske språket hadde med andre språk. Mange ulike relasjoner har blitt foreslått, men er kontroversielle. Et av de mest plausible er den til en indouralisk familie, som inkluderer PIE og uralisk. De deler en rekke morfologiske og leksikale trekk. Et annet forhold assosierer indoeuropeisk med nordvest kaukasisk, som vil si pontisk, cirkassisk eller Abkhaz-Adyghe, i en språkfamilie kalt protopontisk. Eksistensen av visse PIE typologiske trekk i nordvest kaukasisk vitner om et tidligere språkforbund eller substratum som geografisk nådde PIE urhjemmet. Den samme typen av språk, med komplekse verb, kan indikere en lokal leksikal og typologisk tilstand i Vest Europa, noe som kan peke på en mulig neolittisk substratum, hvor det ennå levende nordvest kaukasiske kan være de eneste overlevende.

Listen inkluderer noen viktige gamle steder fra området dominert av hurriere:

Tell Mozan (ancient Urkesh) Urkesh an overview

Yorghan Tepe (ancient Nuzi) The Semitic Museum: Nuzi and the Hurrians

Tell Brak (ancient Nagar) Tell Brak Learning Sites

Tell Leilan (ancient Shehna and Shubat-Enlil) Yale Tell Leilan Project

Tell Barri (ancient Kahat) Missione Italiana archaeologica a Tell Barri

Tell Beydar (ancient Nabada) ESE Tell Beydar

Kenan Tepe Upper Tigris Archaeological Research Project

Tell Tuneinir Tell Tuneinir St. Louis Archaeological Expeditions

Umm el-Marra (ancient Tuba?) The Johns Hopkins/University of Amsterdam Joint Expedition to Tell Umm el-Marra

Tell Chuera Grabung Tell Chuera

Hammam al Turkman (ancient Zalpa?) Excavation Hammam al Turkman, Leiden University

Tell Sabi Abyad Dutch Excavation at Tell Sabi Abyad

Hamoukar The Hamoukar Expedition University of Chicago

Chagar Bazar

Tell el Fakhariya / Ras el Ayn (ancient Washukanni?)

Tell Hamidiya (ancient Taidu?). For the results of the Swiss excavations at Tell al-Hamidiya

Excavation reports and images are found at the websites linked. As noted above, important discoveries of Hurrian culture and history were also made at Alalakh, Amarna, Hattusa and Ugarit.

Haplogroup J2-M172 in Iran

The Iranian Arab group shows close affinities with the Bakhtiari and other Iranian Indo-European-speaking groups for both mtDNA and the Y chromosome. In fact, for both mtDNA and theYchromosome, all of the Indo-Europeanspeaking and Semitic-speaking groups from West Asia exhibit generally low levels of differentiation (i.e. Fst values are less than 0.05). The significant correlation between mtDNA and NRY Fst values, as shown by the Mantel test, further indicates that there are no substantial differences between patterns of mtDNA and NRY variation in this region of the world. The lack of significant differentiation between west Asian Semitic-speaking and Indo-European-speaking groups indicates that language has not been a substantial barrier to gene flow in this part of the world.

Haplogroup J2 M172 in Iran  

• Semiramis
• Ara the Beautiful
• 
  
• Queen of Heaven
• The Virgin
• Easter
• The Fertility Goddess
• 
  
• Table of Nations
• Nimrod - Cush - Ham - Noah
• Nimrod - Sargon of Akkad
• Babylon - Uruk - Akkad - Calneh
• Tower of Babel
• Ninus
• Tammuz
• 
  
• Zodiac
• Milky Way
• Winter Triangle
  
• Nimrod - "Hunter"
• Orion - "Shepherd of Anu"
• Sirius
• Auriga
• Nephilim
• 
  
• Canis Major
• Canis Major Dwarf
• Laelaps
• Lepus
• Taurus
• Europa
• Canis Minor
• Canes Venatici
• Geryon
• Herakles
• The Twelve Labours
• 
  
• Ekstern
• 
  
• Queen Semiramis
• Semiramis, Queen of Babylon
• Semiramis - Sammu-Ramat
• Origin Of Easter
• Easter of Passover
• The Days of the Dragon
• The Egyptian Star of Bethlehem
• Armenian Legends
• The Beginnings of Armenia
• Ara the Beautiful or Ara the Handsom

I 2007 erklærte presidenten av Ichkeria Dokka Umarov at han republikken gikk over til å bli kalt Noxçiyçö, Noas barn, som er det opprinnelige navnet for det tsjetsjenske folk, eller det nordøst-kaukasiske protofolket, vainakhene, som høyst sannsynlig hadde haplogruppe J, som er vanlig hos nordøst-kaukasere og semitter og som er nært forbundet med haplogruppe I.

For å lese mer om de ulike haplogruppene med særlig vekt på indoeuropeerne se: Her

"[Dr. Cavalli-Sforza] finds that after the introduction of agriculture in the Middle East about 10,000 years ago, farmers from there spread at the rate of one kilometer, or five-eighths of a mile, a year, eventually settling throughout Europe. "

?Louise Levathes, New York Times July 27, 1993

The world generally credits the Sumerians, who lived in the marshlands created by the Tigris and Euphrates rivers in southern Iraq, with the development of civilization. Although nearly contemporary river valley civilizations also developed in the Nile Valley of Egypt and the Indus Valley of Pakistan, the Sumerians seem to have been the first people to live in cities and to create a system of writing.

Scientists also regard the "fertile crescent," an arc linking Iran, Iraq, Syria, Lebanon, Jordan and Israel/Palestine, as the site of the earlier "neolithic revolution," when hunter-gatherers first learned to plant crops, and then created permanent settlements to cultivate, guard and harvest them. The evidence is the fact that wild ancestors of the food crops associated with traditional Middle Eastern and European agriculture are native to the fertile crescent.

They claim that Islamic extremists in Iraq are trying to wipe them out through forced conversions, rape and murder. They are pacifists, followers of Adam, Noah and John the Baptist. They have lived in what is now Iraq since before Islam and Christianity, but now more than 80% have been forced to flee the country and now live as refugees in Syria and Jordan. Even there they do not feel safe - but they say western governments are unwilling to take them in.

Warka vasen, ansett av eksperter som en av de mest verdifulle gjenstandene som ble stjålet under den store plyndringen som fant sted i kaoset i etterkant av Bagdads fall, var en av flere tusen kunstgjenstander som ble stjålet fra Iraks nasjonalmuseum under 2003 invasjonen. I april 2003 ble den med makt fjernet fra stedet hvor den befant seg, mens vasens fot ble igjen. Vasen ble i juni 2003 returnert under et amnesti av tre uidentifiserte menn i 20-års alderen.

Rett etter vasens tilbakevending, knust i 14 deler, bilder viste store ødeleggelser både på toppen og bunden, ble det annonsert at den ville bli reparert. Nåværende tilstand er ukjent. I juni 2007 kunne den britiske avisen The Guardian rapportere at plyndringen av antikke saker fortsette i Irak og at direktøren for museumet, Donny George, flyktet etter å ha mottatt dødstrusler i august 2006. Museets inngang har blitt murt igjen, bygningen er omgitt av sementmurer og museets stab har ikke tilgang.

Jordbruket har sin opprinnelse i Nilens elvedal og spredde seg derfra til Jerico omkring 10.000 f.vt. Derfra spredde jordbruket seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, før den vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia.

Mesopotamia, Egypt og Palestina står i en særstilling i verdens historie og kultur. Når vi strever etter å forstå Europas utvikling og det som skjer med oss i dag, og følger sporene tilbake i tiden, ender vi ofte opp i denne regionen. Det er lett å peke på at samtlige av de abrahamske religionene alle kommer fra denne del av verden. En større utfordring er å forklare hvorfor begivenhetene her har hatt slik makt over menneskeheten forøvrig, og hvorfor sivilisasjon, jordbruk, metaller og skriftspråk opptrer så tidlig her.

For en del tusen år siden var landene ved Tigris, Eufrat og Nilen særdeles fruktbare og klimaet var gunstig, slik at menneskene der hadde gode livsvilkår. Men lignende forhold har eksistert andre steder på kloden uten at det har ført til samme type utvikling. For å komme videre må vi se nærmere på menneskene selv.

Vest Asia var fra tidenes morgen møteplass for flere kulturer med tyngde til å skape historie, slik som afrikanere og kaukasiere. Også folk fra det indre av Asia kom til å spille med i historisk tid, og kanskje også på et tidlig stadium.

Kaukasierne drev landbruk og ble stedbundne. De begynte å bygge hus og å holde husdyr. De spredte seg til Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasia, og deretter videre til Kypros, Kreta og Hellas. Senere, i tidlig bronsealder, finner vi den også i Nordvest-Afrika, Sør-Italia og Spania.

Ibererne og dagens baskere i Spania kan være etterkommere av denne tidlige folkevandring, da basker-språket hører til de alarodiske språk, talt av blant annet hurriere og urartiere, i Kaukasus. De nordøstlig kaukasiske språkene, også kjent som øst kaukasisk, kaspisk, nakh-dagestansk eller dagestansk, blir også sett på som kandidater.

De nordøstlig kaukasiske språkene er en språkfamilie som blir talt i Dagestan, Tsjetsjenia og Ingushetia, i det nordlige Azerbaijan og i Georgia, og som inkluderer nakh, som betyr Noa på tsjetsjensk, språkene som batsi, talt av batserne, som betyr by, og veinakh språkene som tsjetsjensk og ingushetisk, avar-andi familien, tsezicsk eller didoisk, lakisk, den dargiske dialekkontinuiteten, khinalugisk og den lezgiske familien.

Tsjetsjenerne refererer til seg selv som Nokhchii, som kommer fra navnet til en store tsjetsjensk gruppe, nokhchmekhkakhoiene, som betyr sønner av Noah, og deres hjemland. Den armenske Nakhchivan, hvor prefikset Naxc er et navn og avan betyr by på armensk, eksklaven, som nå blir hersket over av Azerbaijan, betyr stamplassen på armensk, en bibelsk referanse til Noas etterkommere i nærheten av Ararat. I følge armensk tradisjon ble Nakhchivan dannet av Noa av de abrahamiske religionene.

De eldste gjenstandene funnet i regionen, som var en del av statene Mannae, Urartu og Media, før den ble en provins i Armenia under det akamenidiske Persia i 521 f.vt., daterer seg tilbake til den neolitiske tiden. Azerbaijan har i nyere tid ødelagt historiske armenske gravstein, khachkarer, ved en historisk og eksepsjonell gravplass i Julfa, Nakhchivan.

Tradisjonelt ble nakh språkene klassifisert som en separat nord-sentral kaukasisk familie, relatert til språkene i Dagestan kun på et dypere nivå, dermed kalt for nakho-dagestansk. Navnene nordøst kaukasisk, øst-kaukasisk, dagestansk og kaspisk var navn på de andre bransjene. Senere har man kommet fram til at nakh språkene ikke skiller seg mer enn de andre bransjene av dagestansk.

Mange mener at nordøst og nordvest kaukasisk skulle bli slått sammen til en nord kaukasisk familie, også kjent som kaukasisk, som ikke inkluderer den sørkaukasiske eller georgiske kartvelske familien, som blir sett på som urelatert, selv om det har vært mye kontakt og innflytelse. Georgierne, eller kolkierne og ibererne, blir her sett på som tidlige representanter.

Det er likheter mellom den nordøstlig kaukasiske familien og hurrisk og urartisk, som ble talt i ulike deler av den fruktbare halvmåne omkring 3000-2000 f.vt., og som har blitt satt sammen i en hurro-urartisk familie, som sammen med nordøst kaukasisk danner den såkalte alarodiske familien. Den proto-nordøstlige kaukasiske språkfamilien har mange termer for jordbruk og det har blitt foreslått at talerne av disse språkene var involvert i utviklingen av jordbruk i den fruktbare halvmåne.

Nordvest kaukasisk, en språkfamilie som blir talt i Adygea, Kabardino-Balkaria, Karachay-Cherkessia, Abkhazia og i Tyrkia, og som inkluderer abkhazisk, abazisk, kabardinsk eller øst sirkassisk, adyghisk eller vest sirkassisk, og ubykhisk, ansees for å være den kaukasiske gruppen som mest ligner på baskisk.

Den nordvest kaukasiske språkfamilien har forbindelser til det utdødde hattiske isolatet, som var det førende språket i Lilleasia fram til omkring 1800 f.vt. Hattisk ble talt av de såkalte hattierne, som hadde sitt senter i Hattusa, en by som senere kom til å bli overtatt av de anatolisk-talende hetittene. Nordvest kaukasisk og hattisk danner til sammen den hetto-iberiske språkfamilien. Det første navnet på Lilleasia, dagens Tyrkia, var Hatti landet.

Omkring 2000 f.vt. begynte hetittene, som talte et indogermansk språk som til og med hørte til Kentum-gruppen, altså samme som gresk, latin, tysk og norsk, å røre på seg og danne sitt rike, med hovedstaden Khati, dagens Boghaz-Køi. Deres makt bredte seg ut til kysten i vest og inn i Mesopotomia, inntil de overfalte Babylonia, men uten å erobre og annektere området, i 1870 f.vt. Hetittriket ble angrepet av erobrere, sannsynligvis frygisk-mysiske folk fra sørøst-Europa, som hadde skilt lag med den trakiske folkegruppen av indoeuropeisk-talende folk på 1300 f.vt. Men det er mest strukturen i det hetittiske språk som er indogermansk; ordforrådet er fremmed.

Jerngjenstander er funnet så tidlig som fra 3000?4000-tallet f.vt. i Mesopotamia og Egypt, men det var folk i Lilleasia, ikke aller minst hetittene, som for alvor tok det i bruk fra 1400-tallet f.vt. De brukte trekull og blåsebelger slik at de oppnådde en så høy temperatur at jernmalmen smeltet (ca. 1500 °C). Jernalderen kom til Hellas mellom 1000?800 f.vt. og til Norden omkring 500 f.vt.

Forbindelser mellom proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk har blitt foreslått. Trolig var disse genetisk relatert omkring 12.000 f.vt. Det hypotetiske proto-språket blir kalt proto-pontisk, som med andre ord skulle ha gitt opphav til proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk.

Proto-pontisk har blitt referert til som stamspråket til proto-nostratisk, et annet proto-språk som har gitt opphav til indoeuropeisk, uralsk, altaisk, kartvelsk, afroasiatisk, dravidisk, elamittisk, sumerisk, tyrsensk, etruskisk, nivkh, yukahir, chukotko-kamchatkan og eskimo-aleut. Datterfamiliene til proto-pontisk vil da inkludere nordvest kaukasisk på den ene siden og hele den nostratiske makrofamilien, hvor indoeuropeisk er en komponent på den andre. Det ser i det minste ut til å ha vært utstrakt kontakt mellom de to proto-språkene.

Kentum-satem isoglossene forklarer evolusjonen av tre dorsalrekker rekonstruert for proto-indoeuropeisk, kʷ, gʷ, gʷʰ, labiovelarer, k, g, gʰ , velarer, og ḱ, ǵ, ǵʰ; palatovelarer, i datterspråkene. Det at det eksisterer tre dorsalrekker har vært oppe til ivrig diskusjon og uenighet. Men også andre språk, der i blant nordvest kaukasisk slik som Abkhaz, det iranske Yazgulyam, viss system av dorsaler ikke er relatert til protoindoeuropeisk fonologi, Hausa og Hopi, har slikt tre-rekke system. Men eksistensen av dette trekket i de nordvest kaukasiske språkene er betydelig, ettersom de representerer den språkfamilien som er geografisk nærmest til det antatte indoeuropeiske urhjem på de sørlige russiske steppene, noe som sammen med det fattige vokalsystemet og glottale konsonantene som blir delt mellom protoindoeuropeisk og nordvest kaukasisk gjør det sannsynlig at de må ha dannet et tidlig språkforbund.

Hypotesen om den dene-kaukasiske språkfamilien, også kalt sino-kaukasisk eller dene-sino-kaukasisk, forbinder baskisk, nordkaukasisk, sino-tibetansk, burushaski og yeniseisk eller karasuk, og na-dene familiene, også kjent som athabaskisk-eyak-tlingit. Men denne hypotesen er større enn den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Det hypotetiske stamspråket for den nostratiske familien blir kalt proto-nostratisk. Dette må ha blitt talt i en tid før språkene den ga opphav til ble talt, noe som plasserer det mot slutten av den paleolitiske perioden, som vil si den tiden da det første jordbruket ble introdusert omkring 10.000 f.vt.

Det er tale om en gruppe mennesker som har blitt kalt for armenoid, assyroid, alarodisk, kappadokisk, protoarmensk og hetittisk, kaukasisk og taurisk. Man finner egyptiske bilder som fremstiller mennesker med denne bakgrunn fra omkring 4000 f.vt., men enkelte funn tyder på at de eldste fremstøtene mot Egypt kan ligge enda lengre tilbake. I dag utgjør disse folkene for det meste grekerne, tyrkerne, jødene, syrerne, armenerne og iranerne.

Da kaukasierne spredte seg fra Kaukasus-området vestover og etter hvert nådde sørøst-Europa med Balkan, talte de sine egne artsbestemte språk, kaukasisk eller alarodisk, hvor av baskisk er en gjenværende rest. I dag tales disse språk bare i Kaukasus-området mellom Svartehavet og det kaspiske hav, mens folkeslaget har bredt seg ut over et stort område fra det indre av Asia og India til Vest Asia, sørøst-Europa og Nord Afrika, Italia og Spania.

Afroasiatisk lingvistisk mangfold er langt større i Afrika enn i Vest Asia. All seks av de afro-asiatiske familiene eksisterer i Afrika, mens kun et, semittisk, blir funnet i Vest Asia, og mangfoldet i det semittiske språket er langt større i Afrika, Etiopia, enn i Vest Asia. Dette skulle tilsi at både afroasiatisk og semittisk stammer fra Afrika, hvor i det minste det sistnevnte skal stamme fra Etiopia.

Semittisk stammer fra Beta Israel i Etiopia. Samtlige av de afrosemittiske språkene, kushitisk (hamittisk), chadisk, omotisk, berber, egyptisk og semittisk stammer derfra. Dette var en søstergruppe til den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Spredningen av afroasiatiske språk er knyttet til evolusjonen av Y kromosomet E3b haplogruppe. Omkring 21-25.000 år siden oppsto denne subbransjen i Etiopia i Øst Afrika og spredde seg nordover og inn i Nord Afrika og Vest Asia, hvor den delte seg i tre nye haplogrupper hvor av E3b3 under den siste istiden befant seg i Levanten og i Nordøst Afrika, E3b2 i Nordøst Afrika, Maghreb, og i dag er å finne hos berbere, som utviklet seg blant stamfedrene til de såkalte Beta Israel eller de etiopiske jødene, og E3b1 har sin opprinnelse i Øst Afrika og ekspanderte i etterkant av istiden til nord og vest.

Det er spreadningen av E3b1 som er forbundet med spredningen av de afroasiatiske språkene. Urhjemmet for de afroasiatiske språkene var med andre ord i det sørøstlige Sahara, mellom Tibesti og Darfur.

Arkeologiske bevis fra Magreb, Sudan og Øst Afrika viser at minst tre bransjer av de afroasiatiske språkene, omotisk, kushitisk og tsjadisk, eksisterte omkring 8000 f.vt., noe som ikke aller minst gjør de afroasiatiske språkene til et søsterspråk til proto-nostratisk, som inkluderer en stor andel av språkene i Europa, Asia, Afrika og Nord Amerika heller enn en etterkommer.

Hebraisk, sammen med kanaanittisk, som oppsto i Levanten etter gradvis separert seg fra arameisk og ugarittisk omkring 2000 f.vt., er et nordvest-semittisk, et språk som oppsto omkring 3000 f.vt. Sammen med blir hebraisk gruppert som sentral semittisk. Innen den kanaanittiske språkfamilien tilhører hebrew sub-gruppen som også inkluderer edomitt, ammonitt og moabitt, mens en annen kanaanittisk sub-gruppe inkluderer fønikisk og punisk.

Den første skrevne bevis på hebrew, Gezer kalenderen, daterer seg tilbake til begynnelsen av monarki perioden, den tradisjonelle tiden for Davids og Solomons styre, 1000 f.vt. Kalenderen, oppkalt etter byen den ble funnet I nærheten av, er skrevet på et språk, som har blitt klassifisert som arkaisk bibelsk hebrew. Dette er en gammel semittisk skrift, som ligner på den fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble den romerske.

Det er altid vært en viss usikkerhet om semittenes bakgrunn, ikke minst på grunn av at det semittiske språket utgjør et språk, ikke en rase, noe som ikke aller minst kommer fra at de kaukasierne som bodde i Vest Asia etter semittenes erobring på lik linje med dem i nord, som ble tvunget til å gå over til å tale indoeuropeisk, ble tvunget til å tale semittisk. Dette er en av årsaken til at kurdere og armenere taler indoeuropeisk, mens babylonere og assyrere taler semittisk.

I det semittisk-akkadiske imperiet, verdens første imperium, i århundrene før det andre årtusen før vår tidsregning ble den sumeriske befolkning tvunget til å tale semittisk, og det sumeriske språket ble forsøkt utryddet. Denne episoden kan minne mye om historien om Babels tårn og den språklige forvirringen som oppsto. Tidligere hadde det vært et språklig fellesskap i hele regionen og med Armi-Subartu, som mange mener indikerer armensk avstamning, i sentrum.

Men det akkadiske imperium forsvant nesten like raskt som det ble skapt og en sumerisk renessanse oppsto, før også den bukket under av semittenes press fra sør, denne gangen av amorittene med deres gud Amurru eller Marduk, som de gjorde til hersker av Babylon. Denne historien kan minne om den hvor Martu velter forsamlingen av de gamle sumeriske gudene, anunakene.

De hurriske statene, slik som Urkesh, Yamhad, Arapha og Mitanni, sentrert i Khabur dalen, i sumerisk mytologi likestilt med grekernes elv Stix, med viktige steder fra de første sivilisasjonene som Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan og Urkesh, har gitt navn til en særlig malt keramikk funnet i det nordlige Mesopotamia og Syria kalt Khabur keramikken fra omkring 2000 f.vt., hadde blitt erobret av andre folkeslag, hetitter og assyrere, på 1300-tallet f.vt. Hjertet i det hurriske området, Khabur elvedal, ble en assyrisk provins. Enkelte hevder hurrierne fortsatteå leve i landet Subria nord for Assyria under jernalderen. Etter hvert tok et urartisk-talende aristokrati over makten over befolkningen rundt sjøen Van og dannet kongedømmet Urartu, Ararat, som senere kom til å danne Armenia. Hurrierne i Syria synes å ha oppgitt deres språk i favør av en assyrisk dialekt eller aramaisk.

Idrimi var en hurrisk semittisk sønn av kongen av Aleppo, som ble avsatt av den nye regionale herskeren, Barattarna, kongen av Mitanni. Han klarte å vinne tilbake tronen og ble ansett som vasall av Barattarna. Han dannet kongedømmet Mushki, eller Moses, og styrte fra Alalakh, eller Alalah, dannet omkring 2000 f.vt., samtidig med Ur III, som en av de første store byene i den fruktbare halvmåne i regionen Hatay, som vasall til Mitanni. Han invaderte hetitt territorier i nord, noe som resulterte i en avtale med landet Kizzuwatna. Alalakh ble trolig, på lik linje med mange andre byer langs med kysten i Anatolia og Levanten, ødelagt av sjøfolkene på 1200-tallet f.vt.

Etter at Idrimis familie hadde blitt tvunget til å flykte til Emar, med hans mors folk, forlot ham dem og slo seg sammen med hapiruene, som var røverbander og leiesoldater og som var en blanding av semittisk og hurrisk-talende, i Ammija i Kanaan, hvor han ble anerkjent som sønnen av deres overherre og hyllet. Habiruene var folk uten noen stat og som besto av folk som hadde flyktet de økte undertrykkende økonomiske forholdene under assyrerne og babylonerne fra omkring 2000 f.vt. Etter å ha levd med dem i 7 år ledet han dem i et suksessfult sjøangrep på Alalakh, hvor han ble konge.

Det har blitt spekulert om hvor vidt apiruene og hebrewene var de samme. Den bibelske historien om Abraham skildrer ham og de andre hebrewene stort sett på samme måte som man ville ha skildret en gruppe hebrewer. Og ser man bort fra likheten i navn, synes beskrivelsen av apiruenes angrep på byer i Kanaan å passé med den bibelske historien om hebrewenes erobring av land under Joshua. Andre tror at hapiruene var en komponent av senere folk som kom til å bebo kongedømmene styrt av Saul, David, Solomon og deres etterfølgere i Judah og Israel. Jødenes marsj fra Egypt skjer på omtrent samme tid som da hyksosene, også dem en blanding av hurriere og semitter, ble jaget ut av Egypt, hvor de hadde styrt i et par hundre år. I tillegg kommer historien om Abraham og hans reiser. Det har samtidig blitt spekulert på om habiruene er relatert til den bibelske personen Eber.

A new alternative theory is being created to reconcile historical data (Where do we first see the Indo-Europeans in historical record?) with linguistic and geographic evidence (Where should the Indo-Europeans have traveled before we first see them in historical record?). The theory attempts to integrate these two different aspects of Indo-European studies in one visual representation.

It is based on two assumptions

Possible PIE timeline:

7000 BC Anatolia, farming
6000 BC settling down around the western coast of the Black Sea
5000 BC elevation of the Black Sea level
4500 BC pushed to northern Pontic steppes
4200 BC domestication of the horse in the Sredny Stog culture
4000 BC emergence of the Yamna culture
3600 BC early influence on the early Maykop culture
3500 BC arrival in Dagestan and Azerbaijan
3400 BC separation of Proto-Anatolian (Proto-Hittite)
3400 BC early expansion of PIEs into Europe (Globular Amphora, Baden, Corded Ware) begins
3300 BC the Yamna at its peak
3200 BC interaction of Proto-Anatolian with the Kura-Araxen culture
3100 BC satemization of the southern branch
3000 BC first use of wheeled carts by IEs
2900 BC elevation of the Caspian sea level
2900 BC expansion of classic IE dialects begins
2800 BC expansion of the Yamna culture beyond the steppes begins

The ancient and modern history can, in fact, also be seen as part of IE migrations

500 BC arrival in Portugal and Ceylon
200 BC decline of the Greek civilization
400 AD decline of the Roman civilization
1100 AD crusades of Europeans to the Middle East
1500 AD expansion of the Romance group to America
1600 AD expansion of Slavs to Siberia after the implemenation of firearms
1700 AD early Germanic settlements in America, Africa, Australia
1800 AD conquest of the wild west in America
1900 AD The German "Drang nach Osten" and the two world wars

Agreement with former theories

There's no need to reject any other theories, especially the Kurgan hypothesis by Gimbutas (1956). We could assume that the southern Ukrainian territory before 3000 BC was just an earlier habitat for the Proto-Indo-European tribes ? an area where they might have lived before they moved to the Caspian coast.

Many of the Gamkrelidze and Ivanov ideas (1986), who viewed the PIEs as southern highlanders and placed the original homeland in the region of present day Armenia, are also supported.

On the other hand, this approach rules out theories that place the Urheimat too far to the west, yet, it is possible that such theories refer to earlier stages of IE expansion.

Note that the traditional Kurgan hypothesis is far from perfect.

The main problem is that the reconstructed late PIE flora and fauna is simply NOT of the steppe type. Neither oak, nor hornbeam, nor pine, nor beech normally grow in the Ponto-Caspian steppes, in fact, they grow anywhere except this region. And if the steppes had been covered by light woods in the past, the existing conditions might not have been suitable for domestication of horses. The late PIE wild life must have been of a mixed type consisting of many varieties of trees and animals, with sufficient meadows for pasturing horses, sheep and cattle, and this kind of environment is typically found in mountainous and coastal regions.

The territory of Caucasian Albania has been inhabited for more than a million of years. Copper needles and other artifacts appear in Azerbaijan and eastern Georgia by 4000 BC. In 3300-2200BC, Dagestan is the location of the Kura Araxes culture that extended over all of the Lesser Caucasus to Armenia. It was characterized by farming and live-stock raising economy, and the use of wheeled vehicles.

Unlike the IE culture, the Kura Araxes was also characterized by the cults of hearth, sun, aurochs, depictions of helixes and other apparently purely Caucasian features, therefore it should be rather considered as Nakh-Dagestanian. Still, the IEs may be somewhere near, for example, they may be located to the south or even below the sea level. In some theories, the Kura Araxes is identified with the homeland of Proto-Anatolian speakers, an idea that seems to be supported by the current symmetric expansion theory. A very short list of archealogical findings has been added to demonstrate that artifacts typically associated with IEs (rich burial sites, catacombs, wheel, horse, early bronze and copper tools) tend to show up in the target region as part of the Kura Araxes culture.

A very short list of archealogical findings has been added to demonstrate that artifacts typically associated with IEs (rich burial sites, catacombs, wheel, horse, early bronze and copper tools) tend to show up in the target region as part of the Kura Araxes culture.

1) Derbent (Dagestan), Bronze Age agricultural communitities, c. 3000 BC

2) Velikent (near Derbent, Dagestan), site discovered in the 19th century, burial catacombs (no mounds), numerous ceramic vessels, models of wheels, bronze axes, knives, hews; jewelry, early layers c. 3000-2500 BC, most layers c. 2500-2000 BC.

3) Kultupe (Nakhichevan, on the border of Armenia and Azerbaijan), a figurine of horse and horseman, c. 3000 BC

4) Baba-Dervish (Azerbaijan), dugout huts, bone and stone objects, furnaces, wheat and barley cultivation, weaving, pottery, figurines of wheels, aurochs, clay models of woman, c. 3000-2000 BC

Arguments for the "Caspian Bridge"

1. Physical arguments. It is finally possible to explain space and time distribution of IE dialects and languages and draw detailed maps using physical ideas of symmetric expansion around natural obstacles
3. Lexical arguments. The flora and fauna of the target area coincide with the reconstructed IE stock by 95%.
4. Technological arguments. It is possible to give a good technological reason for the immense Indo-European expansion ? the invention of a horse-drawn wheeled cart.
5. Paleoclimatic arguments. The reason for moving in or out of the original area may be linked to variations in the Caspian sea level. (The Caspian Sea Bridge to Asia)
6. Archeological arguments. Bronze and copper age equestrian cultures seem to be spread in the target area at the right time. Although, data are too scarce so far.
7. Indirect metallurgical argument. Early metallurgy is connected with mountainous regions.
8. Indirect climatic argument. Since most early agricultural civilization tend to arise along parallel 35, the PIE  Urheimat should be relocated further to the south.
10. Indirect heuristic argument. Partial integration with other theories is achieved.

1) Lexical evidence
Geography and plant &animal life data seem to corroborate the Caspian Sea hypothesis. The classic requirements for the names of "salmon" and "beech" are fulfilled. Indeed, salmon live in the Caspian, and beech forests abound in the area. Interestingly, the preservation of many other lexemes denoting natural life and resources can be explained just as well.

Proto-Indo-European language:

birch, beech, pine, oak, hornbeam, cedar, aspen/poplar, willow, cherry, apple, maple, alder, hazel, nut/chestnut/walnut, elm, linden, ash, yew; horse, sheep, pig, ox, cow, sow; wolf, bear, wild boar, deer, fox, lynx, lion, antelope, wild ox (bison), squirrel, beaver, otter, mouse, tortoise, snake, salmon; bird, eagle, crow, thrush, grouse, crane, goose (swan); bronze, copper

Dagestan:

oak, pine, hornbeam, birch, beech, maple, poplar, black alder, willow, cultivation of cherries, apples, apricots, pears, melons, wheat, rice; European bison (aurochs), mountain goat, roe deer, chamois, bear, deer, leopard; wild turkey, partridge, jackdaw, eagles; coal, iron ore

Azerbaijan:

beech, oak, and pine forests; cultivation of wheat, persimmon, wine grapes; Alpine meadows in the mountains used for pasture; bear, roe deer, mountain goat, wild boar, lynx, leopards, European bison (wisent), fox, porcupine, bat, rabbit, weasel, wildcat, badger, gazelles, jackals, hyenas, dormouse, rat, squirrel, snakes (viper);
extensive pastures for sheep, cattle, and goats;
prey birds, pheasent, flamingo, waders, pelican, partridge, turtledove, grouse, ringdove, vulture, owl, partridge, ortolan, spoonbill, kingfisher, pigeon, heron, geese, cranes, ducks, eagle
iron ore, copper, zinc, lead, salt

Gilan and the Elburz region:

beech, oak, and hornbeam (ironwood) forests, conifers (cedar), wild fruit trees (almond, pear, pomegranate, walnut), silk tree, walnut, pistachio, plane, alder, yew, acacia; cultivation of tea, olives; wolf, fox, bear, mountain goats, red mountain sheep, roe deer, rabits, gerbils, Caspian tiger, hyena, leopard, deer, gazelles, lynx, snakes, lizards; waterfowl; coal, iron ore, lead, zinc

Caspian Sea:

sturgeon (and its varieties), salmon, pike, perch, carp, herring, mullet, sprat, tortoises, porpoise, Capian seal, pelicans, swans, flamingos, herons, egrets, sandpipers, partridges, various migratory birds

The few remaining words (hazel, elm, linden, ash, beaver, otter) should be added to the common list just as well, because linden, ash, and elm should grow in the Caucasus and could be lost in the lists above due to incomplete information; beavers and otters were hunted and exterminated in modern times, while their original habitat was larger covering most of Europe and Asia. In other words, this looks like almost one-to-one correspondance.

The region of present-day Georgia contained the ancient kingdoms of Colchis and Kartli-Iberia. The area came under Roman influence in the first centuries A.D. and Christianity became the state religion in the 330s. Domination by Persians, Arabs, and Turks was followed by a Georgian golden age (11th-13th centuries) that was cut short by the Mongol invasion of 1236. Subsequently, the Ottoman and Persian empires competed for influence in the region. Georgia was absorbed into the Russian Empire in the 19th century. Independent for three years (1918-1921) following the Russian revolution, it was forcibly incorporated into the USSR until the Soviet Union dissolved in 1991. An attempt by the incumbent Georgian government to manipulate national legislative elections in November 2003 touched off widespread protests that led to the resignation of Eduard Shevardnadze, president since 1995. The so called Rose Revolution, followed by new elections in early 2004 swept Mikhail Saakashvili into power along with his National Movement party, a right fascist movement. Economical plutarchist market reforms and a slight democratization has been made in the years since independence, but this develeopment has been complicated by two civil conflicts in the breakaway regions of Abkhazia and South Ossetia.  These two territories remain outside the control of the central government and are ruled by de facto, unrecognized governments, supported by Russia. Russian-led peacekeeping operations continue in both regions. The Georgian government put forward a new peace initiative for the peaceful resolution of the status of South Ossetia in 2005.

Saakashvili's term as president has seen Georgia strengthen its ties with NATO and the European Union. But relations with Moscow have soured and Georgia's economy has been badly hit by a Russian ban on Georgian goods. Georgia's snap presidential election 05.01.2008 was called by president Mikhail Saakashvili after huge opposition rallies in November resulted in violent unrest and a temporary state of emergency. Georgia's president seems to 'wins election', but many voters worry about enduring poverty despite economic growth. Saakashvili appears to have won the election, but it is unclear if he received enough votes to avoid a run-off. If he fails, he faces a second round two weeks later against the runner-up. According to the country's main exit poll he won just over 50% of the vote, which if confirmed by final results would give him outright victory. But opposition candidate Levan Gachechiladze has accused the authorities of trying to rig the vote. The authorities have denied this but the BBC's Matthew Collin in Tbilisi says that after a bitter and divisive election the dispute seems certain to continue. Polls give Mr Gachechiladze about 25% of the vote. Along with the presidential election, Georgians are being asked to vote on whether they should have a parliamentary election in the coming months, and whether the country should join NATO. Hundreds of foreign observers are monitoring the ballot. The president's opponents charge him with presiding over economic mismanagement and corruption and adopting authoritarian ways.

All in all this has made the system more capitalist, and somewhat reduced the degree of statism. Georgia  has a powerful president (the president is both the chief of state and head of government for the power ministries: state security (includes interior) and defense) and a parliamentary system that is democracy only in the name, not in reality. The economic-political system of Georgia works very significantly  from the top downwards to the bottom, grassroots, all in all very significantly vertically organized economical and political/administrative. A life expectancy at birth at 70,5 years (2003) combined with a quite repressive political/administrative system in general, contribute to a significant, but not extreme, degree of statism.

De forrige 1000 årene har vært en nedgangstid for armenerne, Noas folk, og de neste 1000 årene vil bli et levende helvete. Javhe, Sem og Ham har okkupert og knust Noas eget folk og klarer ikke å være venner seg i mellom, noe som har og vil føre til konflikt. Især Javhe har liten respekt til menneske og natur, noe som fører oss stadig lenger ned i avgrunnen. Pengene gjennomsyrer og forråtner alt, noe som minner om at vi har søkt tilflukt hos Satan og ikke Gud, skaperen, universets orden. Hva vi måp gjøre er å verdsette andre ting enn penger, bygge fred og forsoning, forsøke å skape et rettferdig og ikke aller minst bærekraftig samfunn. Amen


Alle kaukasiere uansett om de er europeiske, asiatiske eller nord-afrikanske er alle fra linjen til Seth, som var den gudsendte sønnen til Adam og Eva. Det var ut fra Seths linje at Noah og hans sønner kom. Sub-sahariske folk og sørøstasiatiske austroloider, samt mongolere osv. er alle fra de mange andre sønnene til Adam og Eva. Natuferne, som etterfulgte den nomadiske jeger og samler kebariske kulturen i Levanten og Sinai, eksisterte omkring 11.000 til 8.500 f.vt. i Levanten.

Kaukaserne i Kaukasus bærer ennå i dagnavnet Noa, noe Nakhchivan eksklaven er et tegn på. Nakh språkene blir talt av blant annet Tsjetsjenia og Ingushetia. Tsjetsjenerne refererer til seg selv som Nokhchii, som kommer fra den større tsjetsjenske stammen Nokhchmekhkakhoi. Naxarar eller nakhararq betyr førstefødte på armensk og er navnet på Armenias høyeste adel.

Kan nevnes at Bagratunyac Arqayakan Tohm er en kongelig familie viss bransjer har hersket i ulike armenske og georgiske provinser. Det er den lengst regjerende kongelige familien i Kaukasus og i Europa, og som fikk sin start som prinsehus i Armenia, etter at fallet til den rivalerende klanen Mamikonierne, en adelsfamilie som dominerte armensk politikk mellom 400-800-tallet, hjalp dem til å oppstå som en hoved styrke i kampen mot araberne og fikk fatt på kronen på 900-tallet, før den fikk kongestatus i begge land omkring 900. Den armenske hovedbransje døde ut omkring 1200-tallet, mens den georgiske linjen forsetter frem til i dag som Det kongelige hus av Georgia. Det var under en av de bagratid-ledede anti-arabiske opprørene i 772 at en av sønnene til Ashot III den blinde flyktet inn i Iberia, Georgia. Det var hans sønn som dannet den siste georgiske kongefamilie. Kan nevnes at da som nå så giftet de ulike nasjonenes kongefamilier seg, ikke minst den armenske, greske og iranske, inn i hverandre for på den måten å knytte diplomatiske bånd mellom hverandre.

Bagratuni kommer fra Bagrat-, som stammer fra det gammelpersiske Bagadata, som betyr gudegitt. Den hellige boken Bhagavad Gita betyr Guds sang. Sammen med -id endelsen, man kan også bruke -an eller -uni, som er to av de vanligste endelsene på armenske etternavn, blir det barn av huset etablert av Bagrat. Bagratidene var trolig en bransje av Orontid dynastiet, det første kjente armenske dynasti med etablering omkring samme tid som de skytiske, mediske og simmeriske invasjoner omkring 600-700 f.vt., akemenide satraper og konger av Armenia fra omkring 400-200 f.vt. Navnet Orontes er den helleniserte formen av det maskuline navnet av iransk opprinnelse Auruuant og Arwand, som bertyr helt, Yervand på armensk, og navnet på dagens armenske hovedstad.

Den neolittiske revolusjon var overgangen til den neolittiske revolusjonen, de var de første som bygde byer og hadde jordbruk. De spedte det kaukasiske språket. Det var en dyptgående omstrukturering, da den tidligere jeger- og samlerkulturen gikk over til et levevis, hvor man hovedsakelig ernærte seg ved jordbruk og husdyrhold. Vest Asia, Middelhavsområdet og på Balkan var pga de klimatiske forholdene først ute. Natuferne ble til de senere Harifi kultur, som igjen utviklet seg videre til halaf, hassuna, Samarra, Ubaid og Uruk kultur, som ledet frem til sumererne.

Mens Mehrgarh utviklet seg i øst, Induselva, utviklet Kurgan kulturen seg i nord, på de sørrussiske stepper, nord for Kaukasus. Dette var indoeuropeerne som ennå livnærte seg som jegere og samlere, men som temmet hesten og oppfant vognen, noe som førte til at de som en krigerkaste raskt kunne erobre store områder. Shulaveri-Shomu kulturen, som ble etterfulgt av Kura-Araxes og Trialeti kulturene i det armenske høyland, er essensielle når det kommer til denne utviklingen.

Kurgan kulturen utviklet seg fra Samarra kulturen til bl a tokarere og iranere som reiste til øst, og keltere og germanere som reiste til vest. Simmererne, de direkte etterkommerne, ble senere jaget av et iransk folkeferd, skyto-sarmaterne, og ankom bl a Anatolia hvor de sammen med skyterne og mederne erobret både urartuerne, som hadde etablert det urartiske kongedømmet omkring 900-tallet f.vt., og frygerne, som utgjør protogrekerne, noe som gjør det sannsynlig at de ble en del av det som danner dagens armenere.

Den som dannet det urartiske kongedømmet, ikke minst bestående av Nairi, elvelandet, og Uriatri, fjellandet, var Arame, som ga seg selv tittelen kongenes konge, den tradisjonelle tittelen til de urartiske kongene. Men armenerne kaller seg selv for Hay, som stammer fra kongedømmet Hayasa-Azzi, et navn som tyder på proto luwisk språk og dermed på en tid lenger tilbake enn til det anatoliske språket, den første grenen av det indoeuropeiske språktreet.

Kurderne, også hurri-urartiere, ble i denne tiden til de såkalte mederne, før de begynte å kalle seg kurdere. De taler kurdisk, som er et iransk språk, mens armenernes språk stammer fra frygere, men også fra antatolerne. Det var i det hurriske kongedømmet Mitanni at indoarierne oppsto. Den første gangen guden Indra blir nevnt f eks er i Mitanni. Indoarierne var en herskerklasse som blandet seg med hurrierne på lik linje med normannerne i England under vikingtiden. Mederne, som gjorde det samme med kurderne på 600-tallet f.vt., grunnla Iran.

Indoarierne reiste som hyksoser, dermed navnet på en av det armenske folks grunnleggere Haik, sammen med semittisk talende, som senere reiste ut av Egypt som jøder, til Egypt som de holdt i et par hundre år. Til Hellas ankom de som de doriske grekerne. Dette var ekspandering av Kura-Araxes kulturen.

Sønnene til Noa, Javhe, Sem og Ham, var alle kaukasiere, som kom til Jeriko omkring 10.000 f.vt. og derfra reiste til Lilleasia og til øyene i Middelhavet, hvor de bl a ga opphav til Catal Hoyuk og Vinca kulturen på Balkan,for ikke å glemme den atlantiske Megalitt kulturen, til Anatolia og Kaukasus (Ararat), hvor de bl a ga opphav til hurrierne, som ikke aller minst dannet det sagnomspundne Hayasa, det indoarisk-hurrisk ledede Mitanni og Urartu, også kjent som kongedømmet Ararat, og til de moderne kurderne og armenerne, og de ulike andre kaukasisk talende folkeferdene, og derfra ut på de russiske steppene hvor de ga liv til indoeuropeere og andre nostriske språkgrupper, samt til Mesopotamia, hvor de ga opphav til sumererne.

Kaukaserne kom så langt sør som til den sørlige delen av den arabiske halvøy, Yemen, hvor de blandet seg med folkeslagene i Etiopia, hvor de bl a dannet både hebrewene og araberne, og gikk over til å tale det afroasiatiske språket semittisk, for deretter å vandre nordover igejen for der å erobre sumererne, som etter å ha blitt erobret av de nå semittisk-talende kaukaserne ga opphav til blant annet babylonerne og Assyrerne. Kasittene, som ble den gruppa som samlet det Babylonske imperium, var kaukasisk talende. Men senere kom stadig flere semittisk talende til regionen hvor det i dag er araberne som hersker.

Samarra i Sør Russland ga opphav til simererne, som er dagens armenere, og til alle indoeuropeerne, mens Samarra i Irak ga opphav til sumererne, hvis skriftspråk bredte seg til hurri-urartuerne. Folk som tror flodhistorien omhandler hele verden tar feil, det dreier seg om Middelhavet og Svartehavet omkring 5000 f.vt. og om spredningen av jordbruk.

How did all the different ?races? arise (from Noah?s family)?

White Peoples' History

Rikdom førte mer rikdom med seg og snart fremsto Sumer som verdens første store sivilisasjon, skapt av ubaidernes etterkommere, som for 5.000 år siden lærte seg skrivekunsten. Sumerisk, fra omkring 3000 f.vt., blir allment ansett for å være den første moderne skriftform. Iran, som på denne tiden ikke var særlig utviklet, mottok impulser fra Sumer og dannet etter hvert den elamittiske høykulturen.

De første skriftsystemene var trolig den sumeriske kileskriften fra omkring 3.200 f.vt. og de egyptiske hieroglyfene fra omkring 3.000 f.vt. De eldste funn av bibliotek- eller arkivliknende samlinger ble funnet i ruinene av den sumeriske byen Nippur i Mesopotamia, i nåværende Irak. Det var omkring 40.000 leirtavler av variert innhold fra omkring 3.000-2.000 f.vt.

Skriftspråkene utviklet seg fra symboler basert på piktogrammer, bilder som ligner på det de skal bety, eller ideogrammer, bilder som representerer ord. Slike symboler ble brukt i mange forskjellige kulturer fra hele verden, fra rundt 9.000 f.vt, og utviklet seg til skriftspråk fra rundt 5.000 f.vt. I Norden ble runer brukt fra tiden like etter år 0. Tartaria-tavlene hadde symboler man tror er et tidlig skriftspråk fra omkring 4.500 f.vt. Slike symboler kan være forløperen til de senere skriftsystemene. Semittene hadde de såkalte abjadene. Det var den sumeriske skriften som kom til å utvikle seg gjennom semittisk til de moderne alfabeter.

Myten om floden ble i løpet av de kommende årtusener ikke glemt blant sumererne. For de som flyktet til Sumer minnet de årlige, naturlige oversvømmelsene av Eufrat og Tigris dem om den store oversvømmelsen som hadde herget menneskene. Denne historie ble mytologisert, og gjort til en moralsk lærepenge. Det ble sagt at den druknet alle menneskene på nær en familie, hvorfra vi alle nedstammer. Det grunnleggende tema med alle dets fasetter bevartes i den muntlige overleveringen. Advarslen, den voldsomme oversvømmelse, en familie som unnslipper, den tilsynelatende oversvømmelse av hele verden, retretten av vannet og redningen av menneskeheten. Patriarken, som steg ombord i arken med allehånde frø og levende vesener visste at han og hans familie aldri ville vende tilbake. Det var slutten på verden, som han kjente den, men også en ny begynnelse.

Tripolye-cucuteni kulturen så dagens lys i et område fra Sentral Romania til Sentral Ukraina, med grenser til sredny stog kulturen i øst omkring 4.200 f.vt. denne representerer de trakiske folkene , viss ekspansjon mot sør og sørvest kan ha fort til slutten på Vinca kulturen og Karanovo kulturen. Mens trako-frygerne og illyrerne reiste sørover, ble anatolerne tvunget i Anatolia, og illyrerne reiste mot adriaterhavskysten.

Begynnelsen på den nordøstlige europeiske Comb Ceramic kulturen eller Pit-Comb Ware kulturen var omkring samtidig. Denne strakk seg fra Finland og Baltikum til Sentral Russland og sør til nord for grensen mellom Russland og Ukraina, med grense til Sredny Stog eller Dniepr-Don kulturen og de simmeriske kulturene. Denne kulturen forble en mesolitisk jeger-samler kultur, men introduksjonen av keramikk og jordbruk indikerer kulturell inflytelse fra de andre neolitiske gruppene. Den sørlige delen av Comb Ceramic kulturen utviklet seg til Eastern Corded Ware kultur, trolig på grunn av simmerernes ekspansjon fra sør, som til slutt ville utvikle seg til å bli de baltiske folkene.

Funnel Beaker kulturen (TRB) eller Traktbegerkulturen oppsto på de nordeuropeiske slettene, trolig fra Ertebølle/Ellerbek kulturen med innflytelse fra de nærtliggende LBK kulturene i yngre steinalder, neolitikum, omkring 4100 f.vt. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte mellom omkring 4200-3200 f.vt. Denne gikk over i en en mellom-neolittisk traktbegerkultur mellom omkring 3200-2400 f.vt. Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

Traktbegerkulturen representerer de første farmerne i den nordlige delen av Europa. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Den er utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina og inkluderer de første hjulkjerrene, ploger, kobber og monumental arkitektur.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige, opp til Värmland og Uppland, og deler av Sør-Norge. Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Yamna kulturen, også kjent som Pit Grave kulturen og Kurgan kulturen, som trolig er en etterkommer av Sredny Stog kulturen oppsto omkring 3.600 f.vt. Denne strakk seg fra Bug og Dniestr i vest til Ural og Emba i øst. Dette var trolig semi-nomadiske balto-simmerere.

Wartberg kulturen i Sentral Tyskland, hadde sitt oppsto fra Michelsberg kulturen, men med inflytelse fra Baalberge subkulturen, Horgen kulturen i Nord Sveits og Sørvest Tyskland, Baden kulturen, som strakk seg fra det sørlige Tyskland og østlige Sveits til det østlige Ungarn, og fra det sørlige Polen til det nordlige Serbia, oppsto omkring 3.500 f.vt., og Globular Amphora kulturen, som skiftet ut TRB-kulturen i Polen og i Øst Tyskland, og som strakk seg til Ukraina og inn i Tsjekkia, oppsto omkring 3.100 f.vt.

Battle-Axe- eller stridsøkskulturen, er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer som utvikler seg i ulike faser i det nordlige Europa fra omkring 3200-1800 f.vt., og i Norden i tiden mellom 2700-2350 f.vt. Det er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i steinalderen, florerer gjennom kobberalderen og kulminerer i bronsealder.

Denne epoken har også blitt kalt for De knuste skallers epoke ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig, og har blitt foreslått som en tid hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa.

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for Corded Ware/Single Grave kulturen eller den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Det er tre hovedvarianter, hvorav den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen er i det nordlige Sveits, sørlige Tyskland, Tsjekkia og sørvest Polen, den Eastern Corded Ware kulturen i Slovakia, det østlige Polen, det vestlige og nordlige Ukraina, samt i Belarus og inn i Russland frem til Volga, og den Single Grave kulturen i Nederland, det nordlige Tyskland, Danmark, det sørlige Sverige, kyst Norge, det nordlige Polen, Litauen, Latvia, Estland og det sørlige Finland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen, samt de østlige utpostene, som vil si den midte Dnieper kulturen og den russiske Fatjanovo-Balanovo kulturen i det øvre Volga. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

Opprinnelsen til disse kulturene er uklar, men antagelig var det en utvikling fra en blanding mellom TRB, og da især Baalberge, og Wartberg kulturene, samt innflytelse fra Yamna/Kurgan kulturen fra de ukrainske steppene. Uansett så absorberte den TRB kulturen og Globular Amphora kulturen, samt Horgen, Wartberg og Baden kulturene.

Den Midre Dnieper kulturen har få levninger, men inkluderer den enkleste veien inn i Sentral og Nord Europa fra steppene. Tidligere, da man assosierte Battle Axe kulturene med innføringen av de indoeuropeiske språkene, så man Fatyanovo kulturen som et indoeuropeisk superstrata over et uralisk substrata, noe som kunne forklare noen av de lingvistiske låneordene som blir funnet.

Corded Ware kulturen ble lenge utpekt som den kulturelle horisonten som best passet beskrivelsen for det proto-indoeuropeiske urhjem, at det indoeuropeiske språket hadde hatt sin opprinnelse på de nordgermanske slettene for så å spre seg utover, men dette har man gått bort fra ettersom alt tyder på at det indoeuropeiske språket utviklet seg langs med Svartehavet.

På tross av at det kan synes som om Corded Ware kulturen var et resultat av invasjon og besetting av folk fra Yamna/kurgan kulturen, som introduserte det indoeuropeiske språket, er det få tegn på at kurganfolk skiftet ut de jordbruksbaserte sentraleuropeerne, som allerede hadde vært indoeuropeere, hvorav flesteparten trolig talte keltisk, siden spredningen av LBK kulturen, og som kan ha vært identifisert med den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen.

Kurganfolkene var trolig balto-simmerere. Noen av disse kan ha immigrert til Skandinavia og det nordlige Tyskland, hvor de blandet seg med lokalbefolkningen, viss ikke-indoeuropeiske kontribusjon til tysk gjenstår, og de ble til de germanske folkene innen Single Grave kulturen. Andre kan ha reist direkte mot Baltikum, for der å bli baltere innen den østlige Corded Ware kulturen. Andre simmerere ble igjen i Ukraina, hvor Yamna kulturen fortsatte frem til omkring 2.200 f.vt., og ble etterfulgt av de kommende simmeriske kulturene.

Forskjellen mellom kentum og satem språkene ligger i at den ene gruppe har en k-lyd hvor den andre har en s-lyd. Tallordet hundre tjener som eksempel og har gitt gruppene navn. Til kentum-gruppen hører gresk, italisk, germansk, keltisk og tocharisk. Til satem-gruppen hører slavisk, baltisk, albansk, trakisk-frygisk, og indo-iransk. Geografisk tales kentum i vest, satem i øst, med tokarisk som unntak, som ble talt i det fjerne Øst-Turkistan i Sentral-Asia.

Satem/kentum skifte ble lenge ansett for å vøære en markør som laget et skille mellom de protoindoeuropeiske språkene i vestlige og østlige språk. Nå anser man satemlydskiftet som en nyvinning som har ekspandert ut fra det sentrale indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke har nådd de vestlige eller de østlige, der i blant tokarisk, periferier. Det er ukomplett satemisering i baltisk og til en mindre grad i slavisk

Disse balto-simmererne/kurgan bevegelsene skjedde trolig like før Corded Ware kulturen begynte omkring 3000 f.vt. Satem/kentum delingen må ha funnet sted etter denne tiden ettersom den ikke fikk noen innvirkning på germansk, men fikk for baltisk og simmerisk, hvorav begge ble satemspråk, mens germansk er kentum.

I sitt eldste stadium har alle grupper av stridsøkskulturer en stridsøks. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen, Beaker kulturen, som antagelig har sin opprinnelse på den iberiske halvøya eller Sentral Europa, men introduksjonen av metall, som den gjorde samtidig med Yamna kulturen, endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Traktbegerkulturen er ikke en samlet kultur, men har blitt spredt sporadisk over mye av Europa. Den indikerer en ekstensiv handelsnettverk mellom ulike vestlige kulturer i det vestlige, sentrale, sørlige og nordlige Europa. Den varer visse steder frem til omkring 1.800 f.vt. Viktige britiske steder er Stonehenge og Avebury, med Silbury Hill og West Kennet Long Barrow.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har det blitt framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser tusener av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring.

Indusdal sivilisasjonen oppsto omkring 2.600 f.vt. Dets indo-ariske befolkning hadde migrert til Indusdalen fra Sentral Asia kanskje så tidlig som fra 5.000 f.vt. De forlot byene i Indusdalsivilisasjonen fra 1800 f.vt.

Andronovo komplekset oppstår i Sentral Asia omkring 2000 f.vt., og strekker seg fra Ural regionen hvor den grenser med den simmeriske Srubnaja kulturen, og strekker seg østover til Yenisei. Dette er proto-skyter kulturen og er delt I tre faser, Petrovka-Sintashta fasen i perioden mellom 2.000-1.600 f.vt., Alakul og Fyedorovo mellom 1.500-1.300 f.vt. og Sargary-Alexeevka mellom 1.200-1.000 f.vt.

Srubnaya eller Timber Grave kulturen oppstår i Samara og midtre Volga regionen, vest for det sørlige Ural i skog/steppe sonen, omkring 1900 f.vt. Denne sprer seg sørover opp til det kaspiske hav og Kaukasus, og vestover til Dniepr. Som med den tidligere Yamna kulturen og den intervenerende Catacomb Grave kulturen, var Srubnaya kulturen trolig simmerisk.

Stridsøksfolket og klokkebeger-kuturen smeltet sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder omkring 2.500 f.vt. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer.

Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metallarbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stammestrukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.

Tumulus kulturen, som utvikler seg fra Unetice kulturen, oppstår omkring 1600 f.vt. Den italiske gruppen har sin opprinnelse i proto-lusatian kulturen I denne perioden fra en blanding av keltiske og baltiske elementer.

Omkring år 1250 f.vt. inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen med opprinnelse i det nordlige Balkan blir betraktet som en videreføring av Unetice- kulturen. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk ? proto-keltisk. Disse sprer seg til Vest Europa.

Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen f.vt. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall, jernet, var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt- kulturen fra 750 til 400 f.vt., etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning fra 1000-50 f.vt.

Migrasjoner av Q-keltere og Q-italikere kan være assosiert med denne spredningen, noe som leder til Q-keltisk bosetting i Iberia og Gaul, og til Q-italisk bosetting i Italia. Mange andre befolkningsbevegelser synes å skje på rundt samme tid, ikke aller minst den til sjøfolkene.

Disse befolkningsbevegelsene, spredningen av keltisk språk og kultur til Vest Europa, leder til en egen atlanto-keltisk blanding menneskene i Storbritannia og Irland fra omkring 750 f.vt. Grekerne hadde allerede lenge drevet tinn-handel med de britiske øyer. Tinn var et ettertraktet metall, blant annet til bronselegering. Landet ble kalt de pretaniske øyer fordi innbyggerne der kalte seg selv pretani. Dette ble av romerne oppfattet som bretani, som igjen er opphavet til navnet på den romerske provinsen Britannia. Pretani var muligens fellesnavn på hele befolkningen på dette tidspunktet, men er senere brukt mer spesifikt om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti, hvor av alle tre betegnelser har felles opphav og betyr malte folk eller folk med bilder på. Britene er også opp gjennom historien vært kjent for å dekorere kroppen sin med bilder og mønstre, tatoveringer.

Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på, som går under fellesbetegnelsen germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i navnet på Tyskland, Allemania og Deutshland, eller Teuton-land, som har blitt til Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates.

Hallstadt- kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 f.vt., og fra omkring 300 f.vt. kom en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metallkar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skytisk og etruskisk kultur.

Omkring 400 f.vt. begynte kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder, som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen, som hadde rømt byen, måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne, eller gallerne som romerne kalte dem, satte seg fast i Nord-Italia. Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne i årene mellom 58 og 51 f.vt. at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.

En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania. Da Alexander den store startet sine erobringstokter i 335 f.vt., måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer.

Da Alexander døde i 323 f.vt., falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria, og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia i år 297 f.vt. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake. Deretter gikk veien inn i Lilleasia, som på denne tiden var et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. Etter å ha blitt brukt som leiesoldater av makedonerkongen begynte de å kreve inn skatt fra de greske bystatene langs kysten, men ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.

Ved kysten av Frygia, en annen av statene i Lilleasia, ble det i år 281 f.vt. grunnlagt et nytt kongerike, Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og underlagt kelterne. Men de fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst, frem til de ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet e.vt.

De første bøndene i Europa søkte ut områder i sørøst med naturvilkår som lignet Levantens. Etter 1000 år førte folkeøkning til sterkere konkurranse og folk søkte til boplasser som var lettere å forsvare. I begynnelsen av 4000 f.vt., spredte jordbruket seg til områdene langs de sentraleuropeiske elvene, i første omgang Donau. Folk fra sørøst smeltet sammen med de lokale befolkningene. Varierende lokal overbefolkning og utflytting av mindre grupper til nye områder var sannsynligvis grunntrekket i jordbrukets spredning gjennom Sørøst Europa omkring 5000 f.vt.

Langs vest og nordkysten av Svartehavet fører flere store elver, som Donau, Dniester, Bug, Dnieper og Don, gjennom brede daler dypt inn i Europa og Russlands stepper mot de rike løssjorder, som ble skapt av vindene under istiden. Det er sannsynlig at den store flodens flyktninger fulgte disse elvene på deres flukt bort fra Svartehavet.

Starcevo-koros-cris kulturen oppsto i det nordlige Balkan, men utviklet seg ikke utenfor middelhavsklimasonen, som inkluderer de sørlige og østlige delene av dagens Ungarn, hvor Karpatene danner den nordøstlige grensen. Den dekte det meste av Romania, Serbia og Bosnia, og strakk seg sørover til det sentrale Hellas. Jordbruket ble introdusert fra Hellas og Anatolia omkring 6.500 f.vt.

Befolkningen i starcevo-koros-cris kulturen besto av trako-frygernes eller illyrernes forløpere, noe også befolkningen i den etterfølgende neolittiske vinca kulturen, som så dagens lys omkring 5.300 f.vt., gjorde. Dette var et folk av indoeuropeisk talende bønder, som trolig fulgte Donau-dalen under deres flukt fra oversvømmelsen. Spor etter dette folket dukket opp i Bulgaria 150 år etter floden og spor etter en litt yngre kulturen er frilagt ved Jernporten, en innsnevring av Donau-dalen, hvor elven passerer mellom Karpatene og Balkanfjellene, på Donaus østbredde litt sør for Beograd. Ikke langt fra vincaernes boplass lå Lepenski Vir, hvor det bodde et mesolitisk folk i flere århundre, men som forlot boplassen omkring tidspunktet for oversvømmelsen av Svartehavet.

Den prehistoriske opprinnelsen til trakerne er ennå uklar, men graver kan bli funnet så langt tilbake som 3000 f.vt., da den proto-trakiske kulturen begynte å forme seg. Disse utviklet seg fra en blanding av urbefolkningstyper og indoeuropeere fra tiden under den proto-indoeuropeiske ekspansjonen i tidlig bronsealder da de sistnevnte omkring 1.500 f.vt., erobret urbefolkningen.

Trakerne er et satemfolk på linje med iranere, slavere og baltere. Det er likheter med gamle iranske folk som skytere, simmerere og sarmatere. De kan ha utgjort en del av en større trako-pelaskisk gruppe, ettersom det er paralleller mellom disse og minoerne, mykenerne, grekerne, illyrerne og frygerne. Armensk, som man regner som forløperen til gresk, er et satemspråk og minner sterkt om trako-frygisk. Armensk stammer fra illyrisk.

Formasjonen av den trakiske stammeføderasjonen skjer forut for dannelsen av de andre europeiske samfunnene, slik som romanerne, kelterne, germanerne, slaverne og skandinaverne. På tross av at man regner med at stammeføderasjonen ble dannet mellom 3.000-2.000 f.vt., levde deres stamforeldre på Balkan så langt tilbake som til steinalderen. På 1200 f.vt. reiste de ikke kun ut for å bosette seg på øyene I Middelhavet foruten også sørøstover inn over Lilleasia.

Tradisjonelt har man antatt at sumererne hadde påvirket vinca kulturen ettersom det eksisterer sterke paraleller mellom dem. Vinca kulturen, eller Tartaria, hadde blitt antatt å være fra en tid mellom 2900-2600 f.vt., mens Ur i Sumer er fra 3.500 f.vt. Det ble antatt at sumererne hadde blitt dratt til regionen på grunn av gullforekomster i Transylvania regionen, noe som hadde resultert i disse utskuddskulturene. Men nå tyder alt på at vinca kulturen og Tartaria er fra 4.000 f.vt., noe som betyr at vinca kulturen er elder enn Sumer, hvis ikke Sumer var et millennium elder enn det som blir antatt. Vinca symbolene på Balkan, også kjent som gammel europeisk skrift, stammer fra 6.000-4.000 f.vt., men blir antatt å være en slags protoskrift.

Både Samarra i Russland og i det nordlige Mesopotamia, det ene med utgangspunkt i indoeuropeisk språk, det andre i det kaukasiske sumeriske språket, er fra omkring 5.000 f.vt. Samtidig har man Shulaveri-Shomu kulturen i Transkaukasus regionen, i det armenske høylandet, fra 6000-5000 f.vt. Denne har, som vinca kulturen og Sumer sin bakgrunn i de vestasiatiske neolitiske Hassuna og Halaf kulturene. Det ser med andre ord ut som om det har eksistert samtidige høykulturer rundt om Svartehavet som kanskje sto i kontakt med hverandre og påvirket hverandre.

La Hoguette kulturen, også kalt Limburg kulturen, oppsto i nordøstlige Frankrike og sørvestlige Tyskland omkring 5.500 f.vt. Dette var en innfødt mesolitisk kultur med viktige neolitiske trekk, som hadde blitt importert fra Cardial/Impressed Pottery kulturene ved Middelhavsområdet. La Hoguette ble etter hvert absorbert av den ekspanderende LBK-kulturen. Samtidig oppsto den neolitiske Karanovo kulturen i det sørlige Bulgaria, Trakia. Dette representerer anatolerne, som krysset over og inn i Anatolia.

Den neolittiske lineær bånd keramikkultur eller LBK-kulturen oppsto fra starcevo-koros-cris kulturen, med sin startfase i nærheten av dagens vestlige Ungarn. Denne spredde landbruket til Sentral Europa, en plutselig begivenhet, som utspant seg over få årtier. I flere steder i Europa har man observert en bratt overgang fra de eldre, senmesolittiske kulturene og LBK-kulturen.

Et annet indoeuropeisk jordbruksfolk skapte LBK-kulturen, som dukket opp i Europa på samme tid som vinca-kulturen. LBK-bøndene bosatte seg i en bue fra elven Dniester tvers over det nordlige Sentral Europa så langt vest på som til lavlandet omkring det nåværende Paris, og fortrengte de opprinnelige mesolitiske jeger-samlerne. Utbredelsen av LBK-kulturen skjedde så raskt at det nesten ikke er noen tidsforskjell på bosettingene i øst og vest. Det er mulig at voldsomme begivenheter med manndrap, som fant sted ved Talheim i det sørvestlige Tyskland og andre steder i Sentral Europa på dette tidspunkt, kan henføres til møtet mellom de opprinnelige senmesolitiske folkene og de nye LBK-bøndene.

LBK-kulturen ble etterfulgt av en rekke regionale kulturer i Sentral, Nord og Øst Europa, som dekker tiden mellom 5.000-2.800 f.vt. Gruppene LBK ga opphav til fortsatte mer eller mindre de generelle karaktertrekkene til LBK. De tidligste av disse i Sentral Europa var hinkelstein kulturen i det vestlige Tyskland, som ble etterfulgt av grossgartach kulturen, strek-ornament keramikk kulturen i Sentral og Øst Tyskland, det vestlige Polen, Bohemia og Moravia, samt i Østerrike, fra hvilken den østerriske-moraviske malte keramikk kultur utviklet seg fra, mens lengyel kulturen utviklet seg i det opprinnelige LBK området i det vestlige Ungarn og nordover. Denne ble etterfulgt av jordanów kulturen i det sørvestlige Polen, Bohemia, Moravia og i Sentral Tyskland. Nært forbundet med LBK var Alföld lineær keramikk kultur, som utviklet seg langs med Tisza elven på de store ungarske slettene og ansporet til tisza kulturen lenger til øst i Ungarn og i det nordvestlige Romania før den utviklet seg til tiszapolgar kulturen. Rössen kulturen oppsto fra grossgartach kulturen i Sentral og Sør Tyskland omkring 4.800 f.vt. Denne utvikler seg videre til bischeim kulturen, som igjen utvikles videre til michelsberg kulturen.

Samtidig med tilsynekomsten av vinca- og LBK-kulturene bosatte danilo-hvar folket seg langs Dalmatias adriaterhavskyst og opp langs mange av de fruktbare dalene, som strakte seg opp i de nærliggende fjellene. Et folk kalt hamangianere, som bosatte seg ved den bulgarske kyst, synes å ha oppstått fra intet. I Haçilar i det vestlige Anatolia ble et festningsverk ødelagt og et nytt bygd ovenpå ruinene av det gamle. Ødeleggelsen fant sted på tidspunktet for floden, og igjen kan de nytilkomne være flyktninger fra Svartehavet, som i desperasjon hadde overfalt Haçilar.

Sredny Stog kulturen i Dniepr og Don regionene i Ukraina utviklet seg omkring 4.500 f.vt. Denne blir av mange oppfattet som å være den opprinnelige indoeuropeiske kulturen, men representerer trolig kun stambefolkningen til balterne og simmererne, ettersom kelterne etter LBK-ekspansjonen allerede befant seg i Sentral Europa, og illyrerne og trako-frygerne var på Balkan, mens indo-iranerne og skyterne var i Sentral Asia.

Kelterne er av noen blitt kalt Europas indianere, og sammenlikningen er kanskje ikke så søkt. Opp gjennom århundrene har de blitt utsatt for hensynsløs undertrykking, forfølging og regelrette politiske folkemord, som for eksempel ved Oliver Cromwells endelige løsning for Irland, og de beryktede utrenskningene i det skotske høylandet.

Det hele startet med Julius Cæsars massakrer av befolkningen i Gallia på 50-tallet f. Kr. Språket deres har inntil nylig vært forbudt ved lov, og under Viktoriatiden ble språket bokstavelig talt banket ut av de keltisktalende barna. Gjennom ulike assimileringstiltak har politikerne forsøkt å utrydde deres kulturelle særegenhet. De ble, som med de amerikanske indianerreservatene, trengt ut til de vestligste utposter i Europa, som Irland, Wales, Cornwall, Bretagne og Galicia.

Alle de nevnte folkeslagene dukket opp i Europa kort tid etter floden og alle synes kulturelt mer avanserte enn de folkesalg som de erstattet. De kom med nye ideer og nye redskaper, og ikke minst med jordbruket. Og handelen kom til å blomstre som aldri før i Europa. Arkeologiske undersøkelser har vist at mange av de etterlatte bostedene langs med Levantens kyster og i hele Mesopotamia ble gjenopptatt i tiden omkring oversvømmelsen, og at det skjedde en massiv innvandring av bønder hertil.

Også langs Rioni-elven i Kaukasus, som er den viktigste elven i det vestlige Georgia og har sitt utspring i Ratjaområdet i Kaukasus og flyter vestover til Svartehavet som den flyter ut i nord for byen Poti, dukkede der på samme tidspunkt bønder som opp fra ingenting. Byen Kutaisi, den tidligere hovedstaden i antikkens Kolchis, ligger ved elven. Aldersbestemmelse av bosteder langs Rioni viser at de er tidssvarende med LBK-kulturen, Haçilars fall, de nye bosettinger i Levanten og Svartehavets oversvømmelse.

I Europa og andre steder dukker det etter hvert opp en rekke spor etter megalitt- eller storsteinkulturen, en avansert jord­brukskultur i yngre steinalder som oppsto langs Atlanterhavskysten fra Spania og nordover. Stonehenge i Sørvest-England og dyssene i Danmark tilhører denne kulturkretsen, som hadde sin nordligste innflyt­else i Norge. Monumentene var av religiøs betydning. Den er et uttrykk for den kosmiske religion som menneske hadde i yngre steinalder. Steder som Newgrange og Maes Howe er mesterverker.

Distribusjonen av megalitkonstruksjoner synes å indikere områder bebodd av pre-indoeuropeiske atlanterhavsbefolkninger. Indoeuropeerne bygde aldri megalitkonstruksjoner, og det synes som om atlanterhavssamfunnet under megalitperioden er det sanne Atlantis. Denne perioden fikk sin slutt omkring 2000 f.vt., på tross av at de siste megalitiske gravene ennå var i bruk i Irland og i andre deler av Vest Europa omkring 1200 f.vt. Slutten på den megalitiske kulturen til atlanterne indikerer begynnelsen på deres adopsjon av den keltiske indoeuropeiske kultur, religion og språk.

Også pyramidene står i en religiøs sammenheng som kretser om himmellegemer, med soldyrkelsen i sentrum. De best kjente pyramidene ligger ved Giza, like utenfor Kairo. Pyramidene ble bygget for Disse ble bygd for Khufu, Khefre og Mykerinos, samt kongene, eller faraoene, for rundt 4000 år siden, fra 2700-1600 f.vt. Faraoen Kheops fikk bygget Kheopspyramiden, som er den største av alle pyramidene i Egypt og som er verdens mest kjente pyramide. Denne regnes blant Verdens syv underverker. De andre to pyramidene på Giza er Menkaurepyramiden og Khefrepyramiden. Gizas tre pyramider har siden de ble reist stimulert menneskers fantasi, og de har blitt omtalt som Josefs Kornkamre og Faraos Fjell. Ved siden av disse 3 pyramidene står Sfinksen.

Også i Mesopotamia, på Kanariøyene og Maldivene har det vært lignende byggverk. I 2006 fant arkeologer i Ukraina en forhistorisk pyramidestruktur som er minst 300 år elder enn de Egyptiske. Steinfundamentet til strukturen, som er et kompleks av templer og offeralter på toppen av en ås, som har sidene formet som trappetrinn som har visse likheter med Aztec og Maya ziggurater i Mesoamerika, ble oppdaget nær byen Luhansk øst i landet.

Man antar at pyramiden ble konstruert for ca. 5000 år siden, i den tidlige bronsealderen, av animister som tilba en solgud. Komplekset har en grunnflate på ca. 2 kvm, noe som tilsvarer størrelsen til Monaco, den er estimert til å være 60 meter høy, og var sannsynligvis i bruk i 2000 år. Oppdagelsen har mottatt blandete reaksjoner fra det akademiske miljø, og påstanden om at det er virkelig er en ekte pyramider som er blitt funnet er omstridt.

Omkring to tusen år før pyramidene begynte et predynastisk egyptisk folk å bygge deres egne megalittstrukturer ved Nabta Playa platået, hvor det i en tid var en stor innsjø i den nubiske ørken, omkring 700 km sør for dagens Kairo og i nærheten av den sudanske grensen. Omkring 5000 f.vt., lagde folkene her verdens tidligste kjente astronomiske innretning, 1000 år eldre enn, men sammenlignbar med Stonehenge. Disse strukturene utgjorde en prehistorisk kallender, som markerte hvor posisjonen hvor morgenstjernen, Sirius, ville ha gått opp ved vårsolverv.

Teorier har gått på om ikke denne kulturen hadde sin rot i Egypt, og spredde seg derfra og ut til alle verdens hjørner. Det er store likheter mellom Middelhavs megalitt strukturer, slik som i Sardinia, Sicilia og Malta, og dem i det nordlige og vestlige Europa. I følge den anatoliske hypotesen var det et pre-indoeuropeisk folk fra Anatolia, som migrerte inn i Europa sammen med spredningen av jordbruket. Nea Nikomedia i Nord Hellas var en videreføring av Catal Huyuk fra omkring 6000 f.vt. Dette var de første spor av utvikling av det europeiske jordbrukssystem. Innføringen av jordbruk førte til lenger levealder for kvinnene, noe som ga en årlig befolkningsvekst på en prosent.

Opprinnelsesstedet for de indoeuropeiske språkene har skiftevis blitt plassert i Nord- eller Sørøst Europa, det sørlige Russland, det sørlige Ural og Anatolia. Ikke minst har man hevdet at det ble brakt til Europa av kurganerne, et krigerisk nomade- og hyrdefolk fra de russiske stepper, så sent som 4.000 f.vt. Men det mest sannsynlige er at urhjemmet for den indoeuropeiske språkfamilien skal plasseres ved Svartehavets bredder, og at utbredelsen av språkene har en sammenheng med flukten fra oversvømmelsen.

Både Vinča- og LBK-kulturene besto av og spredde indoeuropeiske folkeslag. Andre indoeuropeere flyktet inn i hjertet av Eurasia langs Don og langs Volga for å nå de fjerne steppene ved de sørlige Uralfjellene. Indoeuropeerne hadde med andre ord bosatt seg i en stor bue, som strakte seg fra det vestlige Europa og Adriaterhavet over Balkan og Ukraina til det kaspiske hav. Fra denne buen skjøt tokarierne frem mot øst til Tarim bassenget på kanten av det, som kom til å utgjøre den gamle Silkevei. Det språk, som kalles tokarisk, har i dag dødd ut, men ble talt av et folk med europeiske trekk, som hadde bosatt seg i Taklimakan ørkenen i det vestlige Kina. Tarim-bassenget har i fortiden vært fylt opp av en stor sjø.

De hvite semittene, som trolig talte kaukasisk, men som reiste sørover og inn i Arabia hvor de traff på et folk som talte det afrosemittiske semittiske språket som stammer fra det østlige Afrika, Etiopia, og ubaiderne flyktet sørover fra oversvømmelsen til Levanten og Mesopotamia. De krysset bakkene og fjellene mot sør gjennom det østlige Anatolia og langs Rioni mot sør langs den østlige randen av Mesopotamia. Noen av disse, ubaidene, som talte det sumeriske språk, slo seg ned i det som senere ble til Sumer.

Ubaiderne, som på forhånd visste hvordan man overrislet den fruktbare, men tørre jorden, brukte fra starten av en lett plog. Overrisling krevde anleggelse av kanaler, noe som igjen krevde en plan, en sosial organisering for å etablere og vedlikeholde kanalene. Den usedvanlig fruktbare jord, tilstedeværelsen av ubegrensede mengder vann til overrisling og det voksende nettverk av kanaler, som også kunne anvendes til transport, skapte muligheten for en produksjon, som oversteg hjemmemarkedets forbruk vesentlig.

Sumererne hadde utviklet jordbruksteknikker som storskala intensiv kultivering av land, monokultur, organisert irrigasjon og bruk av spesialisert arbeidsstyrke, især langs med elvekanalene ved Shatt al-Arab, fra dets persiske gulf delta til utløpet av Tigris og Eufrat, omkring 5000 f.vt. Temming av dyr lettet på byrden. Sauehyrdene sammen med farmerne slo seg sammen i forsyningen av de sedimentære og semi-nomadiske samfunnene.

Den store floden

Geologiske og arkeologiske undersøkelser av egnene omkring Svartehavet har vist, at dette hav har hatt en noe omtumlet tilværelse i fortiden. I de første årtusen etter siste istids avslutning dekket det således et langt mindre areal, enn det som er tilfellet i dag. Svartehavet var den gang en isolert ferskvannssjø uten forbindelse med Middelhavet. Men for 7.500 år siden brøt Middelhavet gjennom Bosporus-stredet, noe som førte til dramatiske begivenheter, hvor Svartehavets bredder i løpet av få år ble oversvømmet, og menneskene, som bodde der, måtte flykte. Det er denne begivenhet som ga opphav til Bibelens beretning om Syndfloden. Det var trolig disse flyktningene som grunnla LBK-kulturen og landbruket på Sentral Europas løssjord.

Også for sumererne hadde denne floden fått stor betydning. Sumerernes myter rommer minner om deres fjerne og ukjente fortid. Beretningen om oversvømmelsen har sin opprinnelse i Sumer. Selv kongelisten herfra remser opp hvilke konger, som hadde regjert før og hvilke som hadde regjert etter oversvømmelsen. På en tavle av kalkstein funnet i Tell al-ubaid nær Ur fantes en innskrift med navnet A-anni-padda, konge av Ur, sønn av Mes-anni-padda, også konge av Ur. Mes-anni-padda opptrer på kongelisten som grunnlegger av det første dynasti etter den store floden.

I Diktet om vismannen, som er en del av Gilgamesh legenden, markerte den store oversvømmelsen slutten på den mytologiske tid og innvarslingen av den historiske tid. Sumererne var av den oppfattelse at syv vismenn dukket opp av havet i de første dagene i form av menneskeskikkelser kledd i fiskehud. Videre anføres det at de syv vismenn bygde Uruks murer og brakte sivilisasjonen til Sumererne, som vil si kunstvanning, jordbruk, anvendelsen av kobber, gull og sølv. Den såkalte Gilgamesh legenden fortalte blant annet myten om den store floden. Tavlene rommet historien om menneskets opprinnelige uskyld, om fristelsen og om syndefallet.

På leirtavlene omtales også Livets tre i Edens hage, som med stor sannsynlighet var Anus, sumerernes himmelgud, den gud, som var hovedansvarlig for skapelsen og den øverste leder av gudenes, hellige lund. I flere tilfeller har arkeologene støtt på avbildninger av Livets tre i Nimruds, oppkalt etter Noas tippoldesønn Nimrod, og Ninives palasser så vel som på de sylindere som ble anvendt til å lave segl på tempeldokumenter. Livets tre ble altid avbildet sammen med en slange.

Den mest slående del av Gilgamesh legenden er beretningen om den store oversvømmelse, som utslettet menneskeheten med unntak av en enkelt, særlig begunstiget familie, som overlevde ved å bygge en ark. Fra denne familie utgikk den nye menneskerase, som befolket verden etter at vannfloden hadde trukket seg tilbake. Utnapishtim var den sumeriske overlevende fra Syndfloden, svarende til Bibelens Noa. Gilgamesh besluttet seg for å dra av sted for å finne Utnapishtim.

På sin vei til Utnapishtim vandret Gilgamesh nordover til Eufrats kilder, hvor det i de samme kildene sår at sumererne kommer fra. Underveis passerte han de fruktbare høyder, som utgjorde den fruktbare halvmåne, og nådde området omkring Van-sjøen i Anatolia, hvor kongedømmet Urartu befant seg. Kongedømmet lå midt i de uveisomme og snedekte Taurus-fjellene. De assyriske skrifter omtaler dette fjellet som Ararat under navnet Urartu. Utnapishtim er sønn av Ubartutu, som muligvis henviser til denne geografiske region

Dernest forteller Utnapishtim om den store oversvømmelse, om hvordan han selv ble advart av guden Ea om å bygge en ark og laste den med frø fra alt levende, fordi det var gudenes hensikt å ødelegge hele menneskeheten ved hjelp av Syndfloden. Utnapishtim fulgte Eas råd, og da oversvømmelsen kom med fryktelig styrke, fløt han og hans familie rundt på arken i dagevis, hvoretter de til sist møtte fast grunn midt i et uendelig hav. Som Noah i Bibelen utsendte Utnapishtim fugler for å søke etter land. Da vannstanden endelig sank, kunne de alle forlate arken.

I følge innskriftene fra Ninive ble beretningen skrevet ned omkring 3000 f.vt. Det kan neppe betviles at Bibelens beretning om Syndfloden er en versjon av samme legende, som med Abrahams stamme ble utført fra Ur i Kaldea til Palestina. Ur var en levende by i siste del av 3.000 f.vt., hvor syndflodsberetningen kan være nedskrevet første gang. I dag anses Gilgamesh legenden for å være det viktigste litterære verk fra Sumer, et mesterverk nedfelt og endret flere ganger over en periode på 2.000 år. Ordene ble holdt i live av fortellere, lenge før de ble nedskrevet med kileskrift. Gilgamesh legenden levde videre på sumerisk, semitisk og indoeuropeisk, hvilket bevitner den enorme popularitet, som den har hatt opp gjennom historien. For sumererne kan Gilgamesh legenden ha hatt samme nasjonale status som Homers verker hadde for grekerne i antikken.

Men det finnes en ennå eldre sumerisk versjon av Syndfloden, som blir kalt Syndfloden. Denne historie er kort, men begynner som de andre med en skapelsesberetning. Ziusudra utfyller her rollen som Utnapishtim og Noa. Disse eldste versjonene av fortellingen, som opptrer i den sumeriske mytologi, beskriver alle en traumatisk begivenhet, som betegner en skillelinje i menneskehetens historie. Det synes med sikkerhet at det har eksistert en oversvømmelse som har delt menneskets historie i to deler, før og etter oversvømmelsen.

Oversvømmelsen av Svartehavet kan ha gitt anledning til myten om Syndfloden. Det var en dramatisk begivenhet, en naturkatastrofe. Gjennombruddet av demningen som skilte Middelhavet fra Svartehavet skjedde i raskt tempo. Kanskje har et jordskjelv, som før som nå hjemsøkte regionen, vært medvirkende til utløsningen av katastrofen. Som følge av isens avsmeltning og temperaturstigningen steg overflatenivået i Middelhavet, og for 7.500 år siden nådde det nær toppen av Bosporus-demningen.

Havvannet nådde et nivå hvor det skylte over Bosporus-demningen og over i Svartehavet 175 meter lengre nede. Etter hvert ble det dannet små kanaler og flodleier, som permanent tilførte havvann til Svartehavet, først forsiktig, men som i løpet av dager utviklet seg til en torden, da de små vannløpene hadde laget tilstrekkelig hull i barrieren. Det ble raskt rivende malstrømmer, som rev alt med seg på sin vei ned i Svartehavet. Til sist var det dannet en kjemperevne, som tillot 50 kubikkmeter vann å passere daglig, nok til for eksempel å dekke Manhattan med 900 m vann pr. dag. Svartehavets overflate begynte å stige 20 cm pr. dag, noe som øyeblikkelig oversvømte de flate floddeltaer og -daler, og vannet bevegde seg oppad i dalene med så mye som 1,5 km pr. dag.

Svartehavet steg i løpet av de første 12 måneder med mer enn 70 m til det nådde underkanten av malstrømmen. Deretter avtok vannets hastighet, men steg ytterligere 35 m det følgende år. Etter to år var stigningen på omkring 110 m, og kystlinjen hadde på dette tidspunkt noen steder kommet opp mot 200 km. Vannet strømmet inn i stredet til den asovske slette, som for lengst hadde blitt forlatt av mennesker. Flere år gikk med til å fylle opp bassenget, inntil det asovske hav hadde blitt gjendannet. Sammen med Svartehavet var det nå på nivå med Middelhavet og dermed verdenshavene. Gradvis ble strømningen gjennom Bosporus endret til det nåværende med en sørlig gående overflatestrøm og en svak nordgående bunnstrøm. I alt blev mer enn 100.000 kvm fruktbar landbruksjord dekket av havvannet. Det hadde tatt kun 33 år å nivellere vannstanden i Svartehavet og Middelhavet, noe som vil si at strømmen hadde vært på 60.000 kubikkmeter pr. sekund, som tilsvarer 20 ganger strømmen i Niagara vannfallet.

En begivenhet av disse dimensjoner, som ville ha tvunget eventuelle bønder, som var bosatte langs Svartehavets bredder til å flykte med alle deres ting så raskt som mulig. Som konsekvens av den enorme stigningen skulle de flykte 400-500 m om dagen for å holde tritt med vannstanden og dobbelt så mye hvis de flyktet opp langs de flate elvedalene. Hele landsbyer ville ha blitt utslettet i løpet av ganske få uker.

I den første avsmeltningsfasen og i begynnelsen av den etterfølgende Yngre Dryas levde natufierne, som førte til jordbrukets gjennombrudd omkring 12.000 f.vt., og flere andre senmesolittiske folkeslag i store deler av Vest Asia, men etter hvert som Yngre Dryas skred frem, og klimaet ble tørrere ble mange av de gamle bosettinger gitt opp, noe som viser seg i de arkeologiske funnene fra eksempelvis Jeriko og Tell Abu Hureyra i Syria.

Kaukaserne, de hvite, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika. De har sin bakgrunn i Jerico og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket til den fruktbare halvmånes, sigdens, Samarra kulturen, i det som i dag utgjør Kurdistan i det nordlige Irak. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurrierne, dagens armenere og kurdere, hvor av begge taler språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de hadde med nordfra. De befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt.

Kaukaserne som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var akkadisk. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt. Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser. Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

En teori går på at det begynte å oppstå uenigheter om hvem som eide jorden, noe som ikke hadde vært et problem tidligere da mennesker var nomader, en annen forklaring kan være at de mennesker som brakte jordbruket til Europa kom i konflikt med de jegersamfunn som allerede var til stede, på en måte den omvendte konflikten som eksisterer i dag mellom nomadiske arabere og den bofaste befolkningen i Afrika, en konflikt som også pågikk mellom de første semittene som ankom Vest Asia og de bofaste sumererne, i Europa, og derfor slo dem i hjel. Det er også den mulighet at innføringen av jordbruket førte til en voldsom stigning i befolkningstilveksten, noe som økte risikoen for konflikter.

På denne tiden og frem til semittenes inntreden sørfra kan man si at det eksisterte en språklig-kulturell fellesskap i hele regionen, et fellesskap som hadde sitt sentrum i armi-subartu i det sentrale Sumer. Derfra kan man slutte at armenere og kurdere er etterkommere av sumererne. Semittene, eller akkaderne, ettersom semittene på lik linje med indoeuropeerne ikke utgjør en egen rase foruten en språkgruppe med blandet etnisk opphav, knuste dette fellesskapet lik Gud veltet Babels tårn. Semittiske språk kom til regionen i stadig flere bølger.

Krig og konflikt er særegne menneskelig egenskaper, men også sjimpansene i Afrika kan samle seg i flokker og gå til krig med det til formål å bekjempe fiender. De kan være utrolig aggressive, og det går voldsomt for seg, når grupper av sjimpanser kommer i konflikt med hverandre. Apene lever i små grupper, som utgjør samfunn på opp til 200 individer. Det kan være kamp mellom de forskjellige gruppene, men de tilhører samme samfunn og kommer derfor ikke i krig med hverandre. Men over for grupper fra andre samfunn kan de være krigeriske. Ofte handler konfliktene om ressurser og territorier. Dette på grunn av at de har organisert seg på en måte, som gjør at det altid er risiko for at det kan oppstå krig.

De kaukasiske folkene utgjør de såkalte kulturfolkene. De spredde seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, hvor de utviklet de første byene, før de vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia hvor de la grunnlaget for sumererne. De spredde seg ved overlegenhet kulturelt sett.

Etter hvert oppsto de første bystatene med skriftspråk og administrasjon i elvedalene rundt Eufrat og Tigris, og noenlunde parallelt også i andre elvesystemer som Indus og Nilen. Bystatene markerte starten på en byutviklingsprosess som varte til langt inn i vår egen tid og nådde globale proporsjoner. Disse byene hadde både en avansert administrasjon og en velutviklet kultur. De dreiv også tidlig en omfattende handel, noe som er fastslått gjennom funn av både menneskeskapte og naturlige gjenstander fra helt andre himmelstrøk.

De første byene og det første jordbruket dukket opp i menneskets historie noenlunde samtidig. Det var først når stammen ble bofast og nådde en tilstrekkelig størrelse at det ble mulig å drive et omfattende jordbruk. En samling av tusenvis av mennesker krever nødvendigvis en organisert matforsyning. Deretter oppsto hierarkier og klasser.

De første menneskekonstruerte boligene kan ha sett dagens lys for noe slikt som 40.000 år siden, men først for 10.000-15.000 år siden fikk bosettingene et slikt omfang at de kan kalles for byer. Dette later til å ha skjedd i høylandet i Vest Asia, i Anatolia og områdene rundt Eufrat og Tigris. Catal Huyuk i dagens Tyrkia, Irbil i Nord-Irak og Jeriko i Palestina er alle blant de eldste byer vi kjenner. Innbyggerne i Catal Huyuk later til å ha vært fredelige og gudinnedyrkende, noe som har gitt stedet stor interesse for moderne feminister, gudinnetilbedere og andre som ikke anser krig som en nødvendig del av menneskenes eller, for den saks skyld, byenes eksistens.

Det dukker opp en rekke områder i Anatolia med store seremonielle komplekser fra omkring 9.000 f.vt. De tilhørte begynnelsesfasen for jordbruk og husdyrhold, og det folket som ga opphav til de senere europeiske neolitiske kulturene. Det var store sirkulære strukturer ved steder som Nevali Cori og Göbekli Tepe.

Etter avslutningen av Yngre Dryas omkring 9.000 f.vt., da natufierne hadde forsvunnet, ble klimaet igjen varmere og især fuktigere, og menneskene kunne vende tilbake til de forlatte områdene. Det var på dette tidspunkt at de første egentlige jordbrukssamfunnene oppsto i den fruktbare halvmåne. Jordbruket oppsto i Vest Asia og utløste en verdensomspennende revolusjon hvor menneskene smed spyd og køller og ga seg til å pløye markene, høste vekstene og bygge hus og byer.

Omkring 6.000 år siden ble harmonien atter brutt av en kuldeperiode, som denne gang varte i 400 år. Tørken feide igjen over det sørøstlige Europa, det sørlige Russland og Vest Asia. Elver og sjøer i Anatolia og Vest Asia svant inn. Landsbyer ble igjen forlatt, og folk flyttet til de få tilbakeværende våte områdene, ikke minst ble Çatal Hüyük, som var en stor neolitisk bebyggelse i det sentrale Anatolia, forlatt på dette tidspunkt. Svartehavets overflate lå 1.000 m under Çatal Hüyük, noe som gjorde at folk reiste ned langs kystregionen som var beboelig under kuldeperioden, hvorimot det var for kaldt og tørt på den anatoliske høyslette. Bøndene fra Çatal Hüyük flyktet til det varmere klima ved Svartehavet.

Med adgang til ubegrensede mengder ferskvann, rike fiskevann og kystlinjer av fruktbar jord var Svartehavet som en oase midt i det tørre landskapet og tiltrakk mennesker fra hele regionen i nord og sør. Langs de frodige kystene blomstret kulturen, og det skjedde en fri og livlig utveksling av materielle varer, ideer og språk og befolkningen vokste, og bønder og fiskere bodde etter hvert tett omkring ferskvannssjøen, som i perioden 8.200 til 7.800 ble en smeltedigel for oppblandingen av gener og språk, noe som kan være grunnen til at det er så mange likhetspunkter mellom indoeuropeisk, semitisk og det språk som ubaiderne, som ble til sumererne, talte.

Den sauveterrianske kulturen eksisterte i den europeiske epipaleolitt, som blomstret omkring 7.000-8.000 år f.vt. Den strakk seg i store deler av det vestlige og sentrale Europa og utviklet seg til den samtidige tardenoisianske kulturen, som hadde de samme karaktertrekkene, men som varte fra omkring 6.500 f.vt., og frem til den neolittiske perioden. Disse jeger-samler kulturene varte til introduksjonen av jordbruket til Sentral og Vest Europa, som markerer begynnelsen på den neolittiske perioden i disse regionene, fra omkring 5.000 f.vt. Den var også en kilde til den første nordiske kulturen, den finno-ugriske maglemosiske, som strakk seg fra England til Polen og varte fra omkring 7.500 f.vt. til 6.000 f.vt. Befolkningen var jegere-samlere og fiskere.

I Skandinavia ble den maglemosiske kulturen etterfulgt av kongemose kulturen og den derpå følgende ertebølle kulturen, som er den siste nordeuropeiske mesolittkultur, fra 5200 til 4000 f.vt. I den siste perioden av ertebølle kulturen, kalt ellerbek, ble keramikk og jordbruk introdusert fra de danubiske kulturene i Sentral Europa.

Ertebølle kulturen og dens forløpere representerer de pre-indo-europeiske forfedrene til de germanske folkene. Trolig talte de et proto-finsk språk, men var begynt å adoptere noe indo-europeisk, især proto-keltisk, fra deres danubiske naboer. Resultatet av den danubiske inflytelsen på ertebølle kulturen produserte den neolitiske funnel beaker kulturen.

Cro-magnonene befant seg i Europa under hele den over paleolitiske perioden, og er kjent som aurignacnsk, solutreansk og magdalensk, fra 25.000 til 10.000 f.vt. Mens rester av disse folkene har gått inn i sammensetningen av folkene I det vestlige Europa, men innflytelsen er minimal, og cro-magnonene forsvinner da klimaet blir varmere. Men det har blitt foreslått at de fulgte isen nordover og ble til dagens eskimoer. I den etterfølgende perioden delte cro-magnonene Europa med et nytt folk kjent som Brunn- Predmost, funnet i Sentral Europa. Disse slo seg ned ved de danubiske og ungarske sletter, noe som indikerer østlig heller enn sørlig opprinnelse. De kan ha vært de siste restene av neanderthalerne, men det er mer sannsynlig at det var den første bølgen av de primitive forfedrene til en av de moderne europeiske folk. Disse var ikke særlig kunstneriske, men var flinke til å lage våpen.

Omkring slutten av den paleolittiske perioden og bortgangen av magdalenerne, oppsto de azilianske, også kalt de tardenoisianske, folkene under en periode som varte fra omkring 10.000 til 7.000 f.vt. I slutten av denne perioden forsvant de fysiske trekkene til cro-magnonene. De blir skiftet ut med kystfolk, fiskere. Det var pil og buen, og andre importerte våpen fra sør, som til slutt ødela cro-magnonene.

Det er i denne perioden at dagens mennesker oppstår. De tidligste mesolittiske kulturen bestående av forløperne for de eksisterende alpine folkene, de azilianske folkene som kom fra Sørvest Asia, fra det iranske platå, Lilleasia, Balkan og Danube dalen, og spredde seg over nesten hele Europa, ikke minst i det sørlige Frankrike og det nordlige Spania, mens den mesolittiske tjongerian kulturen slo seg ned i Nord Europa og den mesolittiske swiderian kulturen i Nordøst Europa.

Disse nye folkene er kjent som Furfooz eller Grenelle, oppkalt etter funnsteder i Belgia og Frankrike. Disse og påfølgende bølger av folk befinner seg nå i Sentral Europa, som de alpine. De utgjør dominerende bondetype i det sentrale og østlige Europa.

I den samme perioden kom de første forløperne for middelhavsfolkene fra sør. Disse okkuperer kysten og øyene langs med middelhavet, og er spredd i det vestlige Europa. Under den samme perioden hvor stamfedrene av de to eksisternde europeiske folkene oppsto i Sentral og Sør Europa, utviklet det seg en ny kultur, også pre-neolittisk, langs med de baltiske kystene, kjent som maglemose fra dets funnsted i Danmark. Dette var trolig den første bølgen av nordboere, trolig proto-teutonere, som hadde fulgt isen nordover og som erobret Skandinavia. Det alle disse folkene har til felles er deres asiatiske eller øst-europeiske bakgrunn.

Det eksisterer relative homogenitet innen den megalittiske kulturen, i det minste innen den europeiske. De tekniske ferdigheter, bade vedrørende det å bygge skip og å navigere, må ha vært godt utviklet, selv på et tidlig stadium, slik at reiser på åpent hav kunne finne sted. Det var nettverk av maritime kommunikasjon langs med hele Atlanterhavskysten utviklet under den mesolittiske perioden, noe som er med på å forklare den raske spredningen av kulturelle trekk som agro-pastoralisme, som også karakteriserte kulturene I den østlige delen av Middelhavet.

I følge biostatistikk og analyse av genetisk informasjon, især Y-DNA, har man identifisert et megalitt kultur genetisk fingeravtrykk, Y-DNA haplogruppe I, som vil si M170, P19, M258. Dette er en europeisk haplogruppe som representerer nesten en-femtedel av befolkningen og som nesten er fraværende utenfor Europa, noe som gjør det sannsynlig at den oppsto i Europa. Målinger gjør det sannsynlig at dette fant sted i forkant av den siste istiden.

Haplogroup I kan bli funnet i dagens europeiske befolkning, ikke minst i Skandinavia, Sardinia og i de slaviske og bulgarske befolkningene på det vestlige Balkan i det sørøstlige Europa. Basert på DNA analyser ankom haplogruppe I Europa fra Vest Asia i etterkant av istiden omkring 10.000-12.000 f.vt., noe som vil si rett etter at istiden spredde seg nordover. Trolig er det tale om tidlig europeisk befolkning som søkte ly på Balkan og Vest Asia, og som i etterkant av istiden rekoloniserte det nordlige Europa. Trolig er denne migrasjonen relatert til spredningen av den gravettiske kulturen. Av gravettiske kunstmaterialer er de såkalte Venus figurene, som hadde sin motstykke over hele Sentral Europa og inn i Russland.

Det er to hovedsubgrupper innen haplogruppe I (M170, P19, M258). Mens den ene (I-M253/I-M307/I-P30/I-P40) har høyest frekvens i Skandinavia, Island og i nordvest Europa, har den andre (I-S31, som inkluderer (I-P37.2) høyest frekvens på Balkan og i Sardinia og (I-S23/I-S30/I-S32/I-S33) har sin høyeste frekvens langs med den nordvestlige kysten av det kontinentale Europa. Det har blitt foreslått at hver av stambefolkningene som nå dominerer en egen subklade hadde sin egne uavhengige befolkningsekspansjon, og reflekterte ulike migrasjoner av mennesker under og etter istiden. Haplogruppe I Y-kromosom har I tillegg blitt funnet blant befolkninger i Vest Asia, Kaukasus Sentral Asia, men har kun blitt funnet på frekvenser som overgår 10 prosent blant befolkninger i Europa og Lilleasia, især blant germanere, slavere, uralere og tyrkere, så vell som blant romansk-talende befolkningen i Frankrike, Romania, Moldova og Sardinia, albansk-talende befolkningen i Albania, og den gresk-talende befolkningen i Hellas.

Innen Europa utmerker flere befolkninger seg med å ha betydelig lavere frekvens av haplogruppe I enn i de omkringliggende befolkningene, noe som lager et skille mellom befolkningene i Italia og Sveits fra Tyskland og Sardinia, Iberia fra det sørlige Frankrike og Normandi, Hellas fra Albania og de slaviske folkene, og de baltiske latvierne fra de finske estonerne. I alle disse områdene er haplogruppe I befolkningene små relativt til de dominerende europeiske haplogruppene R1b i Vest Europa, R1a1 i Øst Europa og N i Nordøst Europa.

I Storbritannia blir haplogruppe I-M253 often brukt som en markør for erobrere, vikinger eller anglo-saksere. I-S31 inkluderer I-P37.2, som er den vanligste formen på Balkan og Sardinia, og I-S23/I-S30/I-S32/I-S33, som når sin høyeste frekvens langs med den nordvestlige kysten av det kontinentale Europa. Innen I-S23 et al, opptrer I-M223 i Storbritannia og nordvest kontinental Europa. En subgruppe av I-M223, I-M284, opptrer nesten kun i storbritannia, noe som betyr at den trolig hadde sin opprinnelse der og har eksistert i flere tusen år. 

Hva dette synes å vise er at det var en pan-europeisk felles megalittisk etnisk kultur. Gitt den høye frekvensen av tilstedeværelsen av haplogruppe I på Balkan og Sardinia, som spredde seg langs med nordvest kysten av kontinental Europa, ofte ansett for å være hovedområdet for den megalittiske kulturen, kan det være tale om forbindelser til den megalittiske kulturen ved Middelhavet. Dette betyr at senere bronsealder migrasjoner, samt forløperne til de såkalte sjøfolkene som herjet middelhavsområdet omkring 1200 f.vt., og som inkluderte en betydelig sardinsk og korsikansk komponent, hadde relativ god forbindelse med befolkningen i denne delen av Middelhavet.

Det var en innflytelsesrik kultur som ikke aller minst hadde sine røtter i Aegean, Kreta, Malta, den libanesiske kysten og så langt sør som Egypt. Megalittene på Malta, Brittani, det sørlige England, Orkney øyene, Kreta, Libanon, slik som Baalbek, og selv Nabta i Egypt/Sudan var utpostrer for det samme kulturelle imperiet. Og hvis dette kan stemme, kan det ikke da være at andre megalittiske kulturer, for eksempel de i Kina, India og Japan, som eksisterte nesten samtidig og som bygde lignende strukturer, er relatert og at det var ulike bransjer av en global, verdensomspennende homogen sivilisasjon, som spredde seg gjennom maritim reise, og viss høydepunkt oppsto flere tusen år før man hadde nådd dagens teknologiske nivå. Senere fulgte pyramidebyggingen.

Haplogruppe I er nærmest relatert til Haplogruppe J, tidligere kjent som HG9 eller Eu9/Eu10. Denne er å finne blant de semittiske folkene. Den er definert av 12f2.1 genetisk markør eller M304. Både haplogruppe I og J er etterkommere av haplogruppe IJ (S2, S22), som igjen er en etterkommer av haplogruppe F (M89, P14, and M213), som dannet Vest Asia befolkningen 30.000-40.000 f.vt.

Ingen eksempler for haplogruppe IJ Y-kromosom har blitt funnet blant noen moderne befolkninger. Eksistensen av haplogruppe IJ har blitt dannet gjennom det fakta at visse mutasjoner er felles mellom alle Y-kromosomene som tilhører etterfølgerne av haplogruppene I og J, men mangelen på tilstedeværelsen av haplogruppe IJ gjør det komplisert å finne et geografisk sted hvor haplogruppe IJ først oppsto, men det faktum at både haplogruppe I og J har blitt funnet blant befolkninger i Kaukasus, Anatolia og i Sørvest Asia støtter hypotesen om at haplogruppe IJ avstammer fra haplogruppe F i nærheten av Vest Asia og derfra spredde seg utover det vestlige Eurasia.

Haplogruppe J oppsto i Vest Asia for 31.700 år siden. Dagens hovedsubgrupper innen haplogruppe J, J1 og J2, har en høy frekvens i nesten hele dagens befolkning av denne haplogruppen, og er begge antatt å ha oppstått for minst 10.000 år siden.

Haplogruppe J1 har høye frekvenser blant befolkningene i Vest Asia, Nord Afrika og Etiopia og ble spredd gjennom to ulike migrasjonsepisoder, hvor av den nyeste trolig var relatert til muslimenes ekspansjon fra Arabia i etterkant av 600 f.vt.

Haplogroup J1 er nesten funnet eksklusivt blant moderne befolkninger i Vest Asia, Nord Afrika og Øst Afrika, i regionen kjent som Midtøsten, og blir assosiert med talere av semittiske språk. Denne haplogruppen har høyest frekvens hos arabere i det sørlige Levanten, for eksempel blant de palestinske araberne og de arabiske beduinene. Den er også hyppig til stede blant andre arabisk-talende befolkninger, slik som dem i Algeria, Syria, Irak, Sinai halvøya og på den arabiske halvøy. Men frekvensen kollapser ved de arabiske landenes grenser med ikke arabiske land, slik som Tyrkia og Iran, selv om den blir funnet i lave frekvenser blant befolkningene i disse landene, samt i Kypros og Sicilia.

Distribusjonen av J1 utenfor Vest Asia kan være relatert med arabere og fønikere som drev handel og som erobret områder på Sicilia, i det sørlige Italia, Spania, Azerbaijan, Tyrkia og Pakistan, eller med jøder, som har sin historiske opprinnelse i Vest Asia og som taler et semittisk språk, på tross av at haplogruppe J2 har mer enn dobbelt så høy frekvens blant jøder.

I tillegg kommer haplogrupper J Y-khromosomer, som hverken tilhører J1 eller til J2, og som blir sagt å være i en paragruppe, J, xJ1,J2, som betyr at haplogruppe J inkluderer alle J utenom J1 og J2. Men dette utgjør en enormt liten gruppe av dagens moderne befolkning.

Haplogruppe J1 ankom Etiopia i den neolittiske perioden under den neolittiske revolusjonen og spredningen av jordbruk, hvor den blir funnet hovedsakelig blant semittisk-talende som amhara, men i kun liten frekvens blant oromoene. Den spredde seg senere, i historisk tid, til Nord Afrika, hvor den ble synonym med de arabiske muslimenes ekspansjon.

Haplogruppe J1 med markør DYS388=13 er en egen type funnet i det østlige Anatolia.

Haplogruppe J2 blir hovedsakelig funnet i den nordlige delen av den fruktbare halvmåne, Lilleasia og Anatolia, i området rundt Middelhavet, det iranske platå, Sentral Asia, det sørlige Europa og i Nord Afrika. Frekvensen faller ettersom man flytter seg bort fra den nordlige delen av den fruktbare halvmåne. Sefardiske jøder har dobbelt så mye J2 som J1 og ashkenazi jøder har omtrentlig samme proporsjon av J1 og J2 haplogruppe markører.

Haplogruppe J2 blir båret av 6 prosent av europeerne, men frekvensen faller dramatisk ettersom man flytter seg nordover fra Middelhavet, ettersom den samtidig også blir funnet langs med middelhavskysten i Nord Afrika, indikerer dette at den har sin opprinnelse fra sitt hjemland i Vest Asia og har migrert vestover gjennom en maritim rute langs med kysten. Distribusjonen kan stå i forbindelse med en neolittisk eller post-neolittisk maritim migrasjon fra Vest Asia gjennom fønikerne, gjennom kommersielle og koloniale aktiviteter eller gjennom gresk kolonisering.

Haplogruppe J2 er delt opp i 8 sub-haplogrupper definert av mutasjoner, M12/M102, M47, M67/M92, M68, M137, M158, M339 og M340. Disse blir funnet i den sørlige delen av Kaukasus, slik som i Georgia, Armenia og Azerbaijan, i Iran, Sentral Asia og i Sør Asia. Fire av disse har informative frekvenser. Den minst heterogene J2, J-M172, som er like så utbredt som J1, J-M267, i noen av befolkningene i Vest Asia, er den vanligste i Europa. J-M102 representerer befolkningsekspansjon fra det sørlige Balkan. J-M67 har høyest frekvens i Kaukasus, i Georgia, og J-M92, indikerer tilhørighet mellom Anatolia og det sørlige Italia. J-M67 og J-M92 viser høyere frekvenser og variasjoner i Europa og i Lilleasia. J-M47 og J-M68 er til stede i kun få av prøvene fra Vest Asia og Asia.

En J2 subhaplogruppe, M172, blir hovedsaklig funnet i den nordlige delen av den fruktbare halvmåne, Middelhavet, Iran, Sentral Asia og det sørlige Europa. Denne oppsto i Anatolia og spredde seg til Europa og andre vestasiatiske områder som Libanon, Palestina, Irak og Syria. Den blir antatt å være relatert til spredningen av jordbruk fra den nordlige delen av den fruktbare halvmåne, Levanten og Anatolia, noe som blir støttet av dens alder, omkring 6.500-1.500 f.vt., som vil si nær begynnelsen av den neolittiske perioden, dets distribusjon, som er sentrert i Vest Asia og Sørøst Europa, så vell som dets relasjon til tilstedeværelsen av neolittiske arkeologiske gjenstander, slik som figurer og malt keramikk.

Haplogruppe J2 blir ikke regulært funnet i den semittisk-talende befolkningen i Afrika, slik som Amhara og Tigrinya i Etiopia, men har blitt funnet å inkludere flere subhaplogrupper, hele 22 subgrupper, hvor av fem av dem har høye frekvenser, som har sin opprinnelse eller ekspanderte i ulike regioner som Italia, Balkan, Aegean, Anatolia, Kaukasus, Sentral Asia og i Sør Asia. Det er store forekomster hos blant annet kurdere, tyrkere, georgiere, irakere, libanesere, jøder, iranere, tajiker og pakistanere.

Haplogruppe J2 ble antatt å være en genetisk markør for de anatoliske neolittiske jordbrukere. Den har høy frekvens i Balkan, hos bade grekere og albanere, og i det sørlige Italia. Den er også i det karpatiske basseng, hos kroatere, ungarere, ukrainere, og i sørøstlig iransk-talende områder, hos pashtuner og pamirer. Det er også tilstedeværelse av J2, J2b2+J2a, i det vestlige og sørvestlige India, især hos de dravidiske middelkaster, deretter i de høyere kaster og minst i de lavere kastene.

I Italia, et av de europeiske landene med høyest frekvens av J2, blir det funnet i gjenlevningene av de tidligere etruskerne, som talte et ikke-indoeuropeisk språk. Tyrkia er et av landene med størst J2 befolkning, hele 25 prosent av tyrkiske menn. Kombinert med J1 er hele en tredjedel av den tyrkiske befolkningen haplogruppe J.

Moderne befolkninger i det sørlige Vest Asia, især hos arabisk-talende, har en høyere frekvens av den relaterte haplogruppen J1, mens den store majoritet av haplogruppe J representatives blant befolkningene i det nordlige Vest Asia, Libanon, Europa og India tilhører subkladen J2, som har en mer nordlig distribusjon sammenlignet med haplogruppe, J1, som har en sørligere distribusjon. Dette betyr at det er større sannsynlighet for, hvis tilstedeværelsen av haplogruppe J blant moderne befolkninger i Europa, Sentral Asia og Sør Asia reflektrer neolittisk demisk diffusjon fra Vest Asia, at kilden har sin opprinnelse fra Anatolia, Levanten eller det nordlige Mesopotamia heller enn fra regioner lenger til sør.

Haplogruppe F, mutasjonene M89, P14 og M213, er stamhaplogruppen til Y-kromosom haplogruppene G (M201), som i dag er mest vanlig hos noen folk i Kaukasus og som blir funnet ved lave frekvenser rundt om i Europa, Vest Asia, Sentral Asia og Sør Asia, samt G5 (M377), som nesten eksklusivt blir funnet i lavt antall blant ashkenazi jøder, H (M52), som hovedsakelig er begrenset til Sør Asia og som er typisk for Sentral, Øst og Sør indisk befolkning så vell som hos romani folket i Europa, I, J og K (M9), som blir funnet i befolkninger i det nordlige Eurasia, det østlige Eurasia, Melanesia og i Amerika, med en moderat distribusjon gjennom Sørv Asia, det nordlige Afrika og Oceania, samt K2 (M70, M184, M193, M272), som blir funnet i store minoriteter hos arabere, etiopiere, somaliere og Fulbe, også tilstede i lave frekvenser i Sør Asia, Sørvest Asia, Nord Afrika og i Sør Europa, og K5 (M230), som finnes hos befolkninger i New Guineas høyland, med lavere frekvenser i deler av Indonesia og Melanesia.

I (M170), som er typisk for befolkninger i Skandinavia og Nordvest Europa, med en moderat distribusjon over hele Europa, samt I1b1 (P37.2), som er typisk for befolkningene på Balkan og Sardinia, med en moderat distribusjon over det østlige Europa og kun en fattig distribusjon i Sørvest Europa, J (12f2.1), som er typisk for befolkningene i Levanten, Arabia og de semittisk-talende befolkningene i Nord Afrika og Øst Afrika, med en moderat distribusjon utover Vest Asia, samt J2 (M172), som er typisk for befolkninger i Sør Europa, Tyrkia, det nordlige Irak, Iran og Kaukasus, med en moderat distribusjon i Vest Asia, Sentral Asia, Sør Asia og Nord Afrika og J2b1 (M102), som blir funnet på Balkan, Hellas og i Italia, og som trolig stammer fra grekerne.

Ks etterfølgere er haplogruppene L, hvor (M11, M20, M22, M61, M185, M295) blir funnet hos befolkninger i Pakistan, L1 (M27, M76), som blir funnet hos dravidiske kaster i India og Sri Lanka, med en moderat distribusjon blant indo-iranere i Sør Asia, L2 (M317), blir funnet med lave frekvenser blant befolkninger i Sentral Asia, Sørvest Asia og i det sørlige Europa, L3 (M357), blir funnet blant burusho og pashtunere, med en moderat distribusjon blant den generelle pakistanske befolkningen, og L3a (PK3) funnet blant kalash, M, (M4, M5, M106, M186, M189, P35), som er typisk for papuanske befolkninger, N hvor av N1 (M128) blir funnet med lav frekvens blant manchurere, siberere, evenker, koreanere og tyrkere, samt N2 (P43), some r typisk for de nordlige samoyediske folkene, samt blir funnet i lave til moderate frekvenser blant noen andre uraliske, tyrkiske, mongolske og tungusiske folk og blant eskimoer, N3 (Tat (M46), som er typisk for sakha og uralske folk, med en moderat distribusjon i det nordlige Eurasia, O, hvor av (MSY2.2) er typisk for austronesere, sørlige han-kinesere og tai-kadai folk, O2a (M95), som er typisk for austro-asiatiske folk, tai-kadai folk, malayer og indonesere, O2b (SRY465 (M176), som er typisk for koreanere, japanere og ryukyuanere, samt O3 (M122), som er typisk for befolkninger i Øst Asia, Sørøst Asia og austronesiske befolkninger i Oceania, med en moderat distribusjon i Sentral Asia, P og Q, hvorav Q3 (M3) er typisk for urbefolkningene i Amerika.

En annen av Ks etterkommere er R, hvorav R1a (SRY10831.2 (SRY1532) er typisk for befolkninger i Øst Europa, Sentral Asia og Sør Asia, med en moderat distribusjon i Vest Europa, Sørvest Asia og i det sørlige Sibir, R1b (M343), er typisk for befolkninger i Vest Europa, med en moderat distribusjon i Eurasia og i deler av Afrika, og R2 (M124), som er typisk for befolkninger i Sør Asia, med en moderat distribusjon i Sentral Asia og i Kaukasus.

I tillegg til hovedkladene G, H, IJ og K, kan andre patrilinjer oppstått fra haplogruppe F-M89 ennå bli funnet ved en liten frekvens blant mange av befolkningene i den sørlige delen av Eurasia og Oceania, fra Portugal i vest til Korea og Malay arkipelagoen i øst. Haplogruppe F inkluderer mer enn 90 prosent av verdens mannlige befolkning, inkludert nesten alle utenfor Afrika, med unntak av Tibet, Kazakhstan, Mongolia, Japan, Polynesia og den australske urbefolkningen, selv om mange også innen disse områdene blir inkludert.

India, Korea og Ailao fjellene i Yunnan provinsen i sørvest Kina er de eneste regionene hvor slike linjer, som blir gruppert som haplogruppe F, utgjør en større del av Y-kromosom mangfoldet i de moderne befolkningene. Haplogruppe F Y-kromosomer har blitt funnet å være spesielt vanlig blant Kucong eller Yellow Lahu, en gruppe jeger-samlere som lever i Ailao fjellene i Yunnan. Den koreanske haplogruppe F reflekterer trolig en brorklade av haplogruppe G, H, IJ og K, som har opplevd en geografisk begrenset ekspansjon i historisk tid. Haplogruppe F Y-kromosom har for eksempel ikke blitt funnet blant de japanske naboene.

En hypotese går ut på at haplogruppe F oppsto i Nord Afrika for 45.000 år siden, noe som vil bety at det har vært en slags annen bølge ut av Afrika. Problemet med dette er at stedet for denne linjens første ekspansjon er i India eller i omkringliggende regioner slik som i Sør- eller Vest Asia. Alle haplogruppe Fs etterfølgere viser et mønster av ekspansjon ut fra Sør Asia, haplogrupper H og K, eller Vest Asia, haplogrupper G og IJ. Flere linjer fra haplogruppe F har migrert inn til Afrika fra et hjemland i Vest Asia. Y-kromosom haplogrupper assosiert med denne hypotetiske tilbake til Afrika migrasjonen inkluderer J, K og R.

Tilstedeværelsen av haplogrupper J, K og R blant prekoloniale befolkninger i Afrika er forbundet med distribusjonen av språk av det afroasiatiske fylum. Men visse subklader av haplogruppe E, som eksisterer blant alle moderne befolkninger i Afrika, er nært forbundet med distribusjonen av afroasiatiske språk, bade innen Afrika og i Sørvest Asia, noe mange har tatt til inntekt for hypotesen om en nordøst afrikansk opprinnelse for de afroasiatiske språkene og deretter kolonisering av Sørvest Asia av haplogruppe E3b-bærende protosemitter.

Under et scenario om en afrikansk opprinnelse av afroasiatiske språk betyr tilstedeværelsen av det eurasiatiske Y-kromosomet, haplogruppene J, K og R, blant afroasiatisk-talende befolkninger i Nord Afrika og Øst Afrika, at det har funnet sted en eurasiatisk immigrasjon eller geneflyt inn til det nordlige Afrika, etterfulgt av tapet av det eurasiatiske stamspråket og assimilering til de tilstedeværende afroasiatiske kulturene.

De sjeldne kladene F1 (P91, P104) og F2 (M427, M428) har blitt identifisert blant noen som av haplogruppene F-M89 Y-kromosomer som tidligere ble klassifisert som F. Utstrekningen av distribusjonen av haplogrupper F1 og F2 er ennå ikke sikker, men disse to kladene, synes på linje med F, å opptre med kun små frekvenser blant moderne befolkninger og først og fremst kun blant befolkninger i India.

Armensk er et amalgam av hurri-urartisk, luwisk og proto-armensk mushki, eller trako-frygisk, som bar deres indoeuropeiske språk østover over Anatolia. Etter å ha ankommet dagens område gikk det proto-armenske språket gjennom en massiv innflytelse fra språkene den bli skiftet ut med, ikke minst med urartisk, noe som tyder på en lang periode med bilingualisme. Hurrierne og senere urartierne utgjorde et hovedkomponent i befolkningsmassen. Denne prosessen fant sted fra 1200 f.vt.

Armenerne talte i begynnelsen hurri-urartisk, men mye tyder på at armensk er verdens første indoeuropeiske språk og flere hevder at det indoeuropeiske språket har sitt urhjem i det armenske høyland. I følge den armenske hypotese for det proto-indoeuropeiske urhjem ble proto-indoeuropeisk talt i det armenske høyland, Anatolia og Lilleasia, omkring 3000 f.vt. Gresk-armensk-arisk vil i denne hypotesen konstituere en språkgruppe samtidig med og i språkkontakt med den anatoliske språkfamilien lenger til vest. De fonologiske særegenskapene foreslått i glottalteorien ville ha holdt seg best i armenske og germanske språk. Tokarisk, den andre bransjen til å forlate den indoeuropeiske språkstamme, den første var anatolisk, har dødd ut. I følge denne hypotesen vil armensk være den dialekten som forble på opprinnelsesstedet, mens germansk de dialektene som dro ut.

Det anatolisk-indoeuropeiske språket luwisk, som står hetittisk særlig nærme, reflekterer overlevelsen av et ikke-indoeuropeisk folk i det vestlige Anatolia Mens hetittisk benytter seg av klassiske indoeuropeiske suffikser -as for singulær genitiv og -an for plural genitiv, benytter luwisk i stedet en adjektiv suffiks -assa. Gitt tilstedeværelsen av ?assa stednavn og ord rundt om i det aegeiske området, blir dette suffikset ansett som en indikasjon på et delt ikke-indoeuropeisk språk eller i det minste et aegeisk språkforbund som eksisterte før ankomsten av luwierne og grekerne. Trekket kan ha vært en arkaisme for å emfisere deres røtter i landet, hvis ikke må luwisk ha glemt det indoeuropeiske genitivet kun for så å plukke det opp senere. Den armenske staten Hayasa, eller Hay-azza, er et godt eksempel. Armenerne kaller seg ennå for hay etter deres patriark Haik, som også ble til hyksos, folket som erobret Egypt.

Kizzuwatna, med en blandet luwisk og hurrisk befolkning, var et gammelt kongedømme i høylandet i det sørøstlig Anatolia omkring 2000 f.vt. Kongedømmets senter var byen Kummanni. Senere ble regionen kjent som Cilicia. Hurrisk kultur hadde en sterk innflytelse på folket i Kizzuwatna, og selv om kongedømmet senere ble en hetittisk vasallstat, utøvde både den luwisk og hurrisk kulturen dyp innflytelse på hetittene. Luwisk var i tillegg et av språkene talt av befolkningsgruppene i Arzawa, senere kjent som Lydia, i det vestlige Anatolia. Hos hetittene var Arzawa og Kizzuwatna sammen kjent som Luwia. Luwisk er enten den direkte forløper for lysisk, eller er nært forbundet med dette. Luwisk er trolig det språket som ble talt av trojanerne. Lukka landene, som blir nevnt i hetitt tekster, er en region i den sørvestlige delen av Lilleasia som aldri ble satt under permanent hetitt kontroll, men som ble ansett som fiendtlig. De tok del i ødeleggelsen av hetitt-imperiet.

Sjøfolkene, bestående av filistinere, minoere, grekere, eteokretere, fønikere, trojanere, mykenere, italikere, lukkere, lysere, alashiyere, kyprioter, habiruer, Mariyannere, shardanere, nuraghiere, meshweshere, libyere, israelitter, tehenuere, shekeleshere, ekweshere, tereshere, pelesere, tjekere, denyenere og weshesh, som vil si folk fra området rundt Middelhavet, invaderte Lilleasia, Levanten og Egypt på 1200-tallet f.vt. Flesteparten av de etablerte statene i området ble på denne tiden ødelagt. Det har blitt spekulert på om det var sult som drev dem, eller om det var plyndring og invasjon. Tiden kan minne sterkt om tiden under vikingene i Nord Europa omkring 2000 år senere.

Mushkiene, som det blir skrevet om at talte et georgisk, armensk eller anatolsk språk, men som senere kom til å blande seg med frygerne, okkuperte territoriet som senere kom til å gå under navnet Urartu. De reiste inn i Hatti og førte til hetittenes, som allerede var svært svekket etter de såkalte sjøfolkenes raid på 1200-tallet f.vt., fall omkring 1200 f.vt. De etablerte et post-hetitt kongedømme i Kappadokia, Eusebius, med deres hovedstad ved Mazaca, senere Caesarea Mazaca, dagens Kayseri, og allierte seg med hurriere og kaskasere, for så å invadere de assyriske provinsene Alzi og Puruhuzzi omkring 1160, men ble overvunnet av Tiglath-Pileser I i 1115 f.vt.

Kongedømmet Tabal ble det mest inflytelsesrike av post-hetitt enhetene omkring 800 f.vt., og mushkiene under kong Mita gikk sammen med dem og Carchemish i en anti-assyrisk allianse, som ble overvunnet av Sargon av Assyria, som erobret Carchemish og drev Mita tilbake til sin egen provins. Ambaris av Tabal ble diplomatisk giftet til en assyrisk prinsesse, men ble avsatt og Tabal ble en assyrisk provins i 713 f.vt.

Mens trakerne fra sitt opprinnelige urhjem reiste vestover og sørover til Balkan, for der å etablere en suksessfull langlivd kultur, dro simmererne øst og sør over Kaukasus og invaderte Urartu i 714 f.vt. Kong Rusas I av Urartu begikk selvmord etter å ha blitt slått av både assyrere og simmerere. De reiste langs med kysten av Svartehavet så langt som til Sinope, for deretter å vende seg sørover mot Tabal. De slo en assyrisk hær i Sentral Anatolia, noe som resulterte i Sargons død. Mushkiene under Mita ble etter dette tvunget til flykte vestover i Anatolia, og de forsvant fra assyriske kilder, for så å dukke opp i greske, denne gangen som kong Midas av Frygia.

Simmererne hadde mange suksessfulle kampanjer i Lilleasia, blant annet invaderte de og ødela Frygia, Sardis, ioniske kolonier, og nådde Paphlagonia, men tapte til slutt mot Lydia i tiden mellom 637-626 f.vt. Termen Gimirri ble brukt senere som en ekvivalent til de persiske sakaene eller skyterne, men ble ikke mer hørt om. Det har blitt spekulert på om de slo seg ned i Kappadokia, kjent på armensk som Gami, det samme navnet som simmerernes opprinnelige hjemland i Mannae. Frankiske tradisjoner lokerte dem ved Danubes munning, sicambriene. Enkelte har sporet ulike stedsnavn til simmerisk opprinnelse, ikke aller minst Krim og den armenske byen Gyumri. Også deler av kelterne stammer fra simmererne. Tauri, den opprinnelige befolkningen på Krim, blir identifisert som et folk relatert til trakerne.

Simmererne hadde en rekke utspring, for eksempel ble trakerne regent som en mulig vestlig bransje. Begge gruppene hadde holdt til på den nordlige kysten av Svartehavet, og begge ble på samme tid nødt til å flykte på grunn av erobrere fra øst. Flere keltiske og germanske folk regner med at de nedstammer fra simmererne eller skyterne, men hverken proto-keltisk eller proto-germansk, viss formasjon blir assosiert med urnfield og den nordiske bronsealder kulturene, nedstammer fra simmererne på 700-tallet f.vt. Dette på tross av at en mindre trako-simmerisk migrasjon satte i gang kulturelle endringer som var med til å transformere urnfield kulturen til hallstatt C kulturen, noe som ansporet til den europeiske jernalder. Senere simmeriske grupper kan ha spredd seg så langt som til de nordiske landene, noe som blant annet gjelder for kimbrerne, en keltisk stamme fra Himmerland regionen i det nordlige Danmark som sammen med teutonerne og ambronerne truet den romerske republikk omkring 200 f.vt.

Etymologien Cymro, Cwmry eller Cumbria er forbundet med simmererne, men ser mer ut til å stamme fra det walisiske ordet for waliser eller landsmenn. I kilder vedrørende den frankiske kongefamilien nedstammer de frankiske merovingiske kongene tradisjonelt fra de pre-frankiske sikambriene, som har blitt mytologisert som en simmerisk gruppe, men som mer ser ut til å være en folkegruppe fra Holland, de salisiske frankerne. Assosiasjonen av simmererne med en av israels savnede stammer spiller en stor rolle i britisk israelisme. Hvis skyterne er relatert til simmererne, slik det ofte blir hevdet, er mange andre folk som hevder å stamme fra skyterne på denne listen over simmeriske etterkommere.

Mitanni var et kongedømme ledet av en krigeradel av indoarisk bakgrunn, som invaderte Levanten omkring 1700 f.vt. Samtidig ble en keramikktype assosiert med Kura-Araxes kulture spredd til Syria. Pudu-Hepa, dronningen til hetitt-kongen Hattusili III, kom fra Kizzuwatna, hvor hun hadde vært prestinne. Dere gudesfære ble derfor integrert i den hetittiske, og gudinnen Hebat av Kizzuwatna ble viktig innen hetitt religionen. Kunnskap om hurrierne er avhengig av arkeologiske utgravninger ved steder som Nuzi og Alalakh, så vell som leirtavler fra hetittenes hovedstad Hattusas.

Hurrierne var mesterlige kunstnere, ikke minst når det gjelder keramikk, den såkalte khabur og Nuzi keramikken. Deres keramikk ble eksportert til ulike steder i Mesopotamia og i området vest for Eufrat. Keramikken, som er karakterisert av rødt malte linjer med en geometrisk triangulært mønster og prikker i brunt og svart, ble også høyt verdsatt i Egypt. De var også kjente som gode smeder, blant annet var det fra dem at sumererne lånte deres kobber, som ble eksportert sørover til Mesopotamia fra det armenske høylandet, terminologi fra. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurrisk-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i Anatolia.

Den hurriske kulturen hadde stor innflytelse på hetittenes religion. Fr det hurriske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna spredde den hurriske religionen seg. Synkretisme blandet de gamle hetitt og hurri religionene. Hurrisk religion spredde seg også til Syria, hvor Baal ble motsvarigheten til Teshub. Det senere kongedømmet Urartu hadde også guder av hurrisk opprinnelse. Man kan trygt si at den hurriske religion, i ulike former, utøvde innflytelse på det gamle Vest asia, utenom det gamle Egypt og det sørlige Mesopotamia.

Hurrierne hadde en nær kontakt med hester. Trolig introduserte de hester til Vest Asia fra andre siden av Kaukasus omkring 2000 f.vt. Kura-Araxes kulturen er kjent for produksjonen av hestetrukne hjulvogner. Kappadokia betyr landet med de fine hestene og Ishuwa betydde rett og slett hestelandet. Terminologien brukt i forbindelse med hestene inkluderer mange ariske låneord, noe en hestetreningsmanual hvor forfatteren er kjent som Kikkuli mitanneren vitner om. Dette indikerer at en elite i det hurriske samfunn var et arisk folk som invaderte regionen med deres hester og vogner.

Arierne talte et språk relatert til både gresk og vedisk sanskrit. De kom fra nord, fra de pontiske slettene, fra et sted mellom Svartehavet og Kaspiske, kanskje fra samarra bøyen ved Volga, et av kandidatene for det indoeuropeiske urhjem, i påfølgende bølger. Ariske erobrere blir nevnt i mesopotamske kilder fra omkring 1700 f.vt. De fleste personlige navnene Mitannis aristokrati, samt gudene, er indo-ariske. Aristokrati ble kalt maryanni, som betyr unge krigere, marya på sanskrit. Navnet Mitanni, trolig et arisk ord, er også forbundet med den ariske kulturen.

De tidligste skriftlige indikasjonene for et indo-arisk språk blir funnet i det nordlige Syria i hetitt kilder vedrørende hurrierne i Mitanni. I en avtale med hetittene sverger kongen av Mitanni, etter å ha sverget ved en rekke hurriske guder, ved gudene Mitra?il, Uruvana??il, Indara og Na?atianna, som korresponderer med de vediske gudene Mitra, Varuna, Indra og Nāsatya. Men disse tidlige migrasjonene var ikke nok til å endre befolkningsstokken eller til å skifte ut det hurriske språket. På grunn av assosiasjonen av indo-ariere med hester og aristokrati, blir det antatt at arierne etter å ha satt seg som herskere over de innfødte hurrierne ble absorbert inn i den lokale befolkningen og adopterte det hurriske språket.

Det er på denne tiden at den greske migrasjonen til Hellas finner sted, samtidig med at hyksosene erobret Egypt og indo-arierne Iran og India. Proto-gresk daterer seg tilbake til omkring 1700 f.vt. Men samtidig som man er i tvil om at arierne kom fra India, er man samtidig I tvil om at de opprinnelig kom fra Mitanni. Det ser med andre ord ut som om begge gruppene migrerte fra nord.

Gresk og frygisk stammer fra same språkgruppe. Hellenerne migrerte til Hellas fra den nordlige delen av Balkan i flere bølger mellom 2000-1000 f.vt., og frygerne reiste fra Trakia til Anatolia omkring 1200 f.vt. De moderne språkene som stammer fra paleo-balkansk, som vil si dakisk, trakisk, illyrisk, paionsk, gresk og mykensk, hvor av alle ble talt på Balkan, er albansk og gresk.

En luwisk substøm har blitt foreslått på grunn av at -ss- stednavn er spredt rundt om i det vestlige Anatolia, og på grunn av tilstedeværelsen av grå minyansk keramikk, tidligere assosiert med grekernes ankomst. Men gresk språk viser nær tilhørighet med armensk og denne type keramikk kan ha blitt spredt av talerne av et proto-armensk språk. Det kan også ha vært tale om en tyrhensk eller minoisk substrøm.

Det har også vært foreslått at det har vært enpelasgisk substrøm til stede, som vil si tilstedeværelsen av et ikke-indoeuropeisk folk i aegean før ankomsten til de indoeuropeiske grekerne. Pelasgisk er en term brukt for å henvise til dem som holdt til i områdene rundt den aegeiske sjø og deres etterkommere før bølgen av proto-grekere ankom. Utgravninger fra blant annet Çatalhöyük tyder på at disse migrerte fra Lilleasia til det aegeiske basseng omkring 4000 f.vt. Det er en rekke ikke-indoeuropeiske lingvistiske og kulturelle trekk ved dem, dette på tross av at de blir ansett for å være forløpere til grekerne.

I følge Kurgan modellen for indoeuropeisk opprinnelse identifiseres den pontisk-kaspiske steppe som det proto-indoeuropeiske urhjem, og flere sene proto-indoeuropeiske dialekter ble talt i regionen. Kurgan kulturen ekspanderte gradvis frem til den utgjorde hele steppelandskapet, deretter ekspanderte den ut fra steppene. Trolig er Samarra, Sredny Stog og Dnieper-Donets kulturene startpunktet for den videre ekspansjon, som fører til blant annet Sredny Stog kulturen og Maykop kulturen i det nordlige Kaukasus. Her er det flere steinsirkler og tidlige tohjulte hestekjerrer. Sjaktgravkulturen utgjorde deretter hele stepperegionen fra Ural til Romania. Mobiliteten, bruk av hest og kjerre, gjorde ekspansjon over hele regionen enkel.

De første akeologiske indikasjoner på temming av hester kommer fra Sredny Stog kulturen nord for Azov sjøen i Ukraina, og korresponderer med tidlig proto-indoeuropeere eller pre-proto-indoeuropeere omkring 5000 f.vt. Videre ekspansjon førte til hybridkulturer, slik som Globular Amphora kulturen i vest, immigrasjon av proto-grekere til Balkan og de nomadiske indo-iranske kulturene i øst omkring 2500 f.vt. Nærheten mellom det ariske språket i Mitanni og gammeliransk og vedisk styrker dette scenario.

Arierne skilles mellom indo-iranere, sakere, tokarere og armenere. Indo-iranerne, som blant annet omfatter persere, medere og indere, utgjorde opprinnelig ett folk som holdt til ved Donau i Sørøst-Europa. Man antar at det har foregått en folkeforskyvning østover og sørover langs Donau, inntil noen er endt opp omkring Svartehavet i Sør-Russland. Herfra vandret disse senere videre sørover og østover i Sør-Asia til de land som i dag kalles Iran, Afghanistan, Pakistan og India. Folkene hadde i denne tidligste tid etter alt å dømme ingen sentral ledelse, og kjente ikke noe fellesskap høyere enn ætten. Vandringene er derfor spredt utover et svært tidsrom, og folket er blitt spredt utover et svært landområde. Omkring 2500 f.vt. regner man med at Indoiranerne må ha brudt opp og blitt adskilt fra de øvrige indoeuropeerne. I Sør-Russland må de derpå ha tilbrakt noe tid ettersom elvene ennå har navn som stammer fra persisk og indisk. I tidsrommet 2000 til 1600 begynte fremrykningen gjennom Lille-Asia og over Kaukasus til Sør-Asia, og indoiranerne ble splittet i enkeltfolk.

På grunn av vandringer i tidlig historisk tid kalles den indoeuropeiske språkfamilien delt seg i to, i henholdsvis Kentum og Satem. Forskjellen ligger i at den ene gruppe har en k-lyd hvor den andre har en s-lyd. Tallordet hundre tjener som eksempel og har gitt gruppene navn. Mens kentum-folkene blant annet omfatter germanere, keltere, illyriere, italikere og grekere, mens satem-folkene blant annet omfatter trakere, dakere, albanere, frygere, armenere, iranere og indere. Til Satem-gruppen hører slavisk, baltisk, albansk (illyrisk), trakisk-frygisk, og indo-iransk. Geografisk tales Kentum i vest, Satem i øst, med tokarisk som unntak, som ble talt i det fjerne Øst-Turkistan i Sentral-Asia.

Det er et åpent spørsmål om hvor vidt armenerne i Lilleasia fikk sitt ariske språk fra disse tidlige arierne eller om de fikk det fra en tidligere dato fra frygerne, og fra vest. Frygerne ankom Lilleasia fra Balkan gjennom Dardanellene. Språket var arisk, og trolig relatert til trakisk. I favør av teorien om at armensk stammer fra frygisk er at strukturen viser forbindelse med den vestlige heller enn den østlige bransjen av de ariske språkene, og dette på tross av at armensk har inkludert en rekke persiske låneord.

Frygerne, tidligere kjent som briger og gitt opphav til navnet på Odins kone Frigg, og som Josephus hevdet hadde sin opprinnelse med den bibelske figuren Togarmah, sønnesønn av Javhe og sønn av Gomer, da de holdt til i Europa, hvor de holdt til i Trakia og var naboer med makedonerne, endret sitt navn til Frygere da de reiste inn i Lilleasia. Det er uklart hvor vidt frygerne tok del i hetitt imperiets kollaps eller om de kun flyttet inn i det vakuumet som oppsto i etterkant omkring 1200 f.vt. Anatolia var da fylt med ulike bølger av indoeuropeiske migranter og sjøfolk, inkludert frygerne, som etablerte sitt eget kongedømme med hovedstad i Gordium. I følge greske mytografer hadde den første frygiske Midas, navnet på mytiske frygiske konger sammen med Gordias, tidligere vært konge av Mushki.

Frygerne hadde en egen kulturell identitet. Klassiske greske ikonografer identifiserer den trojanske Paris som ikke-gresk ved hans frygiske hatt, som ble båret av Mithras og overlevde frem til i dag som frigjøringshatten til de amerikanske og franske revolusjonære. Mithraismen var en mysteriereligion praktisert i Romerriket, for det meste i Roma og Ostia, Mauretania, Storbritannia og i provinser langs med Rhinen og Danube. I hvert Mithra tempel var ærens plass okkupert av en representasjon av Mithra med en frygisk lue hvor han drepte en hellig okse, noe som var assosiert med våren, kalt en tauroktony.

Trako-simmererne er en arkeologisk term, sammensatt av folkegruppene trakerne og simmererne, hvor av begge er forbundet til det østlige Sentral Europa og i området nord for Svartehavet. Simmererne er kjente fra historiske kilder for å ha invadert Anatolia etter å ha blitt jaget av de iranske skyto-sarmaterne fra området til den tidligere Srubna kulturen og ut på slettene av dagens Ukraina omkring 700-tallet f.vt. Sigynnae, en stamme ved svartehavsslettene relatert til mederne, kan ha invadert området i tiden rundt den simmeriske ekspansjon.

Lite er kjent fra simmerernes språk, men de talte trolig et satem språk. Trakisk vet man også lite om, men også her, på tross av at en trakisk-iransk bransje neppe har eksistert, handler det trolig om et satem språk, noe som forbinder dem med iranere, slavere og baltere, på tross av at ingen nær forbindelse mellom trakisk og iransk synes å ha eksistert. Simmerisk kan ha vært den manglede forbindelsen mellom trakisk og iransk.

Likheter med de gamle iranske folkene som skytere, simmerere og sarmatere blir konfirmert av historiske og arkeologiske indikasjoner av tidlige trakiske gjenstander, livsstil, håndarbeid, kunst og begravelsesskikker. En referanse til simmererne blir preservert i den bibelske Gomer, Javhes eldte sønn og far til Ashkenaz, Riphath og Togarmah, som blir ansett for å være armenere, og som utgjør en av hovedbransjene av de javheittiske folkene.

Trakerne, som holdt til i de gamle provinsene Trakia, Moesia, Dakia, Lilleskytia, Sarmatia, Bithynia, Mysia, Makedonia, Pannonia og andre regioner på Balkan og i Anatolia, blir sport tilbake til Balkan/karpato-Danubisk kalkolittisk tid. De blir nevnt så langt tilbake som til Iliaden og Odysseen, hvor de skal ha deltatt i krigen om Troja. I følge eldre kilder var de trakerne som bosatte seg i Haimos og Rhodope primitive krigere, mens de som kom til den aegeiske kysten og Marmara var fredelige og siviliserte. Det har blitt spekulert om ikke trakerne var del av en større trako-pelaskisk folkegruppe, ettersom det er paraleller mellom den trakiske kulturen og den minoiske, mykenske, greske og frygiske.

Trako-simmeriske gjenstander, hvor av alle tilhører aristokratiske luksusobjekter som våpen, hesteutstyr og juveler, har blitt funnet i sen Urnfield kntekst, men uten lokal Urnfield forløper for deres type. De spredde seg trolig fra koban kulturen i Kaukasus og fra det nordlige Georgia, som sammen med Srubna kulturen blandet seg med de pre-skytiske Chernogorovka og Novocherkassk kulturene, og på 700-tallet f.vt., blir gjenstander spredt lenger mot vest over det meste av Øst og Sentral Europa, fra Danmark og Prussia i nord og Zürich sjøen i vest. Dette var starten på jernalderen i Europa, og korresponderer til den proto-keltiske ekspansjon fra Hallstatt kulturen. Det blir antatt at den trako-simmeriske migrasjon ikke besto av store befolkninger, men relativt små grupper som installerte seg selv som herskerklasser over urnfield/hallstatt befolkninger.

Dakisk, trakisk og illyrisk har alle blitt foreslått å være språket fra hvilket albansk utviklet seg. Mange substrøm ord av paleo-balkansk opprinnelse blir funnet i romansk og bugarsk.

Semittisk språk gjorde at man antok at både arabere og hebrewer var semittiske folkeslag. Men mye kan tyde på at også disse i stor grad stammer fra kaukasierne, mens de opprinnelige bærere av de semittiske språk var av et helt annet folkeslag. De såkalte hvite semitter kontra de svarte. Dette kan minne om Abraham, som man i senere tid har kommet frem til at kom fra Ur i Kaldea (1 Mos 15,7), som ligger i Lilleasia, på tross av at navnet også henspiller til Ur i Kaldea, som vil si den gamle sumeriske byen Ur i Babylon, og hans reise sørover. I alle tilfelle besøkte han Harran i den nordlige delen av Mesopotamia, også kjent som Aram- Naharaim.

Armenerne kaller seg selv for hay etter deres den legendariske armenske patriarken Haik. En av de første armenske statene het Hayasa, omkring 1500 f.vt. Arkeologer fortsetter med å finne indikasjoner om at det armenske høylandet, landet Ararat, er blant de tidligst steder for sivilisasjonen. Først Shulaveri-Shomu kulturen, i det sentrale transkaukasus og som er den første kjente prehistoriske kulturen i området, omkring 6.000-4.000 f.vt., og deretter Kura-Araxes kulturen, Aratta, omkring 4.000-2.200 f.vt., som ble etterfulgt av Trialeti kulturen, omkring 2.200-1.500 f.vt.

I Kaukasus, et av verdens mest komplekse språkområder, oppsto Shulaveri Shomu kulturen. Både denne og Sioni kulturen, som utgjorde overgangen til Kura-Arax kulturen, utviklet seg fra deres opprinnelse i Hassuna og Halaf kulturene, tidlige sumeriske forløpere, til tidlige høykulturer i området rundt Ararat i det armenske høylandet, og kom til å spre seg derfra i alle retninger.

Kura-Araxes kulturen eller tidlig transkaukasisk kultur, som eksisterte fra 3400 f.vt. til 2000 f.vt., har sin opprinnelse på Ararat slettene, kjerneområdet var i Armenia, men spredde seg derfra til Georgia omkring 3000 f.vt., vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Cilicia, og til sørøst til området sør for Urmia bassenget og sjøen Van, og frem til Syria og Kanaan, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres guder ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord.

Kura-Araxes kulturen er forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia og er kjente for deres produksjon av hjulvogner. Den blir forbundet med hurrierne og urartierne, men var en heterogen etno-lingvistisk befolkning, blant annet var en utpost for de semittiske språkene til stede, samt en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene. Det var også en innflytelse fra de indoeuropeiske språkene.

I visse teorier vedrørende det indoeuropeiske hjemland eller urhjem er denne kulturen og kan hende maykob kulturen identifisert med de anatolisk talende, grupperinger som talte hetitt eller nesili, viss Kültepe tekster fra Kanesh er de eldste skrevne dokumenter fra Anatolia, på tross at de har blitt skrevet på gammel assyrisk fra omkring 1600 til 100-tallet f.vt. er de eldste kjente kildene for indoeuropeiske språk, luwisk, som var nært forbundet med hetitt, palaisk, lysisk, som var en etterkommer av det luwiske språket, lydisk, kariansk, pisidisk og sidetidsk eller pamfylisk og milyansk, og kanskje som et tidligere protoindoeuropeisk urhjem.

De anatolisk-talende hadde sitt opphav i anatolia. Mens de andre indoeuropeiske gruppene forsvant ut på de ponto-kaspiske steppene til et annet urhjem, ved Samarra bøyen ved Volga hvor de ga opphav til den såkalte Samarra kulturen, i tiden omkring 4000 f.vt.

Det er flere store steinfigurer, dolmener, menhirer, kromleker og syklopiske vegger, trolig neolittiske, i området. Regionen Aragadz fjellet er som et eneste stort naturmuseum av arkeologi, og slettene rundt byene Oshakan, Parbi, Amberd og Aghtz, så vell som Shusha og Sisian, inkluderer hundrevis av neolittiske monumenter. I megalitt nivåer har det blitt funnet konstruksjoner i store blokker, satt sammen av konsentriske murer. Zorats Karer, også kjent som Angelakot eller Karahunj, er en megalittisk struktur i nærheten av Sisian i Syunik provinsen i Armenia.

De tidligste kildene som identifiseres med armenerne er fra en innskrift som nevner Armani i 2300 f.vt., sammen med Ibla, som territorier erobret av Naram-Sin og identifisert som en akkadisk koloni i Diarbekr regionen. Assyrierne refererer til armenerne som Armani. Thutmose III av Egypt, den første farao som kysset Eufrat for å nå det armenske høyland, nevner folket Ermenen i 1446 f.vt., og sier at himmelen i deres land hviler på fire pilarer. Kurdere og tyrkere refererer til armenerne som Ermeni.

Navnet til elven Aras går helt tilbake til det antikke Armenia. Armenes, som man mener er stamfaren til dagens armenere, mente at vannet var hellag. Ut i fra dette kalte han elven opp etter Arast, ein etterkommer av Haik. Navnet ble senere hellenisert til Araxes, og var en del av Kura-Araxes kulturen, et prehistorisk folk som holdt til i dalene til elvene Kura og Aras. Dette på tross av at det flere ganger er Volga som ble kalt Araxes, især av den greske historiker Herodotus. Enkelte mener at Aras er elven Gihon, som er nevnt i andre kapittel av Bibelen som en av fire elver som rant ut fra Edens hage, ofte anslått for å være Armenia. Armenia ligger I høylandet som omkranser Ararat, some r stedet hvor de judeisk-kristne teologer hevder var sted hvor Noas Ark kom i etterkant av syndefloden.

Bibelen omfatter noen av de aller eldste kilder vi har. Ikke minst på grunn av at det i stor grad er tale om kopier fra ennå tidligere historier, ikke minst fra historien om den sumeriske Gilgamesh, som ikke minst har blitt blandet med astronomi og geneologi.

Bibelen forteller om opprinnelsen til et folk. Et utvalgt folk som de selv kaller seg. Det er ganske vanlig at en stamme eller et folk kaller seg mennesker eller noe tilsvarende. Så når Bibelen skriver om Adam og Eva som første menneskene på Jorda, må vi gå ut ifra at det er i en slik betydning. Det går jo tydelig fram av det resterende av stoffet at det også fantes folk av andre folkeslag og stammer på denne tiden.

Dette folket skal ha oppstått i de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris for omkring 6.000 år siden. I de første tusen årene har de så spredd seg til store deler av Lille-Asia. På et tidspunkt i historien beskriver så Bibelen flere små og en stor naturkatastrofe. Der store befolkningsmengder og også folkeslagene døde ut. Alt med sikker referanse til de samme geografiske områdene. Det fortelles om Noa og hans innsats for å redde folk og dyr oppe i fjellene ved Ararat i Armenia.

Bibelen forteller hele veien om slektsleddene mellom Adam og Eva og ned til Noa og videre fra Noa og til Abraham og hans sønner. Det er liten tvil om at denne Abraham er forfar til mange av de folk som bor i dag bor i Lilleasia, i Europa og i den arabiske verden, og senere også i Amerika og Australia.

Mange har tolket det dithen at dette folket er jødene, men senere kilder gjør det klart at det her dreier seg om forfedrene til de fleste europeere for ikke å si alle, arabere og jøder. Deres urforfedre, de første menneskene, var Adam (av jord) og Eva. De levde i en utrolig fruktbart land kalt Eden som betyr glede. Fra dette landet gikk det ut en elv som delte seg i fire store elver som vannet landet.

Den første heter Pisjon, som bukter seg rundt det land som er kjent som Havilah, trolig Egypt, den andre Gihon, som bukter seg rundt landet Kush, også en referanse til Etiopia, den tredje er Hiddekel eller Tigris, som flyter øst for Asshur i det nordlige Mesopotamia, og den fjerde er Perat, også kjent som Eufrat. De to siste rant ned i det som senere ble kalt Mesopotamia. Midt i landet sto livets og kunnskapens tre. Stedforklaringene hentyder til to områder, et i det armenske høyland, ved Ararat, det andre i Etiopia.

Abraham var en rik nomade som reiste rundt med husdyrene sine. I følge Bibelen lovte Gud at Abraham at hans ætt skulle bli velsignet, noe Abraham tvilte på ettersom Sara ikke kunne få barn. Men han gjorde som Gud sa og fikk en sønn med Hagar som var trellkvinne hos dem, dette likte ikke Sara. Men en tid etter fødte hun også en sønn. Sønnen ble hetende Isak. For å teste Abraham bad Gud ham om å ofre sin sønn på bålet. Abraham gjorde som Gud sa, men i siste liten stoppet Gud han og lovet han at pga sin tro skulle hans ætt bli like tallrik som stjernene på himmelen og sanden på havets strand.

Både araberne og jødene regner ham som sin stamfar. Flere og flere er også sikre på at ham gjennom Isak og de folkene som dannet Israel og som senere skal ha blitt bortført - de såkalte Israels ti tapte stammer - er forfar til alle folk i Europa. Mange av disse ble i følge kildene bortført og/eller fortrengt til fjellområdene i Tyrkia og Kaukasus og spredte seg videre rundt Svartehavet. Det har med andre ord vært et evig samrøre mellom kaukasiere, semitter, anatoliere og indoeuropeere i regionen.

Mens det semittiske språket fikk innpass i sør, kom det indoeuropeiske språket til å vinne frem i nord. Kaukasisk blir i dag kun talt i fjellområdet mellom Svartehavet og Kaspiske, hvor de søkte ly mot erobrerne og har overlevd frem til i dag. Anatolisk, på tross av å ha spilt en fremtredende rolle i verdenshistorien, døde med tiden ut.   

Jordbruket har sin opprinnelse i Nilens elvedal og spredde seg derfra til Jerico omkring 10.000 f.vt. Derfra spredde jordbruket seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, før den vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia.

Mesopotamia, Egypt og Palestina står i en særstilling i verdens historie og kultur. Når vi strever etter å forstå Europas utvikling og det som skjer med oss i dag, og følger sporene tilbake i tiden, ender vi ofte opp i denne regionen. Det er lett å peke på at samtlige av de abrahamske religionene alle kommer fra denne del av verden. En større utfordring er å forklare hvorfor begivenhetene her har hatt slik makt over menneskeheten forøvrig, og hvorfor sivilisasjon, jordbruk, metaller og skriftspråk opptrer så tidlig her.

For en del tusen år siden var landene ved Tigris, Eufrat og Nilen særdeles fruktbare og klimaet var gunstig, slik at menneskene der hadde gode livsvilkår. Men lignende forhold har eksistert andre steder på kloden uten at det har ført til samme type utvikling. For å komme videre må vi se nærmere på menneskene selv.

Vest Asia var fra tidenes morgen møteplass for flere kulturer med tyngde til å skape historie, slik som afrikanere og kaukasiere. Også folk fra det indre av Asia kom til å spille med i historisk tid, og kanskje også på et tidlig stadium.

Kaukasierne drev landbruk og ble stedbundne. De begynte å bygge hus og å holde husdyr. De spredte seg til Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasia, og deretter videre til Kypros, Kreta og Hellas. Senere, i tidlig bronsealder, finner vi den også i Nordvest-Afrika, Sør-Italia og Spania.

Ibererne og dagens baskere i Spania kan være etterkommere av denne tidlige folkevandring, da basker-språket hører til de alarodiske språk, talt av blant annet hurriere og urartiere, i Kaukasus. De nordøstlig kaukasiske språkene, også kjent som øst kaukasisk, kaspisk, nakh-dagestansk eller dagestansk, blir også sett på som kandidater.

De nordøstlig kaukasiske språkene er en språkfamilie som blir talt i Dagestan, Tsjetsjenia og Ingushetia, i det nordlige Azerbaijan og i Georgia, og som inkluderer nakh, som betyr Noa på tsjetsjensk, språkene som batsi, talt av batserne, som betyr by, og veinakh språkene som tsjetsjensk og ingushetisk, avar-andi familien, tsezicsk eller didoisk, lakisk, den dargiske dialekkontinuiteten, khinalugisk og den lezgiske familien.

Tsjetsjenerne refererer til seg selv som Nokhchii, som kommer fra navnet til en store tsjetsjensk gruppe, nokhchmekhkakhoiene, som betyr sønner av Noah, og deres hjemland. Den armenske Nakhchivan, hvor prefikset Naxc er et navn og avan betyr by på armensk, eksklaven, som nå blir hersket over av Azerbaijan, betyr stamplassen på armensk, en bibelsk referanse til Noas etterkommere i nærheten av Ararat. I følge armensk tradisjon ble Nakhchivan dannet av Noa av de abrahamiske religionene.

De eldste gjenstandene funnet i regionen, som var en del av statene Mannae, Urartu og Media, før den ble en provins i Armenia under det akamenidiske Persia i 521 f.vt., daterer seg tilbake til den neolitiske tiden. Azerbaijan har i nyere tid ødelagt historiske armenske gravstein, khachkarer, ved en historisk og eksepsjonell gravplass i Julfa, Nakhchivan.

Tradisjonelt ble nakh språkene klassifisert som en separat nord-sentral kaukasisk familie, relatert til språkene i Dagestan kun på et dypere nivå, dermed kalt for nakho-dagestansk. Navnene nordøst kaukasisk, øst-kaukasisk, dagestansk og kaspisk var navn på de andre bransjene. Senere har man kommet fram til at nakh språkene ikke skiller seg mer enn de andre bransjene av dagestansk.

Mange mener at nordøst og nordvest kaukasisk skulle bli slått sammen til en nord kaukasisk familie, også kjent som kaukasisk, som ikke inkluderer den sørkaukasiske eller georgiske kartvelske familien, som blir sett på som urelatert, selv om det har vært mye kontakt og innflytelse. Georgierne, eller kolkierne og ibererne, blir her sett på som tidlige representanter.

Det er likheter mellom den nordøstlig kaukasiske familien og hurrisk og urartisk, som ble talt i ulike deler av den fruktbare halvmåne omkring 3000-2000 f.vt., og som har blitt satt sammen i en hurro-urartisk familie, som sammen med nordøst kaukasisk danner den såkalte alarodiske familien. Den proto-nordøstlige kaukasiske språkfamilien har mange termer for jordbruk og det har blitt foreslått at talerne av disse språkene var involvert i utviklingen av jordbruk i den fruktbare halvmåne.

Nordvest kaukasisk, en språkfamilie som blir talt i Adygea, Kabardino-Balkaria, Karachay-Cherkessia, Abkhazia og i Tyrkia, og som inkluderer abkhazisk, abazisk, kabardinsk eller øst sirkassisk, adyghisk eller vest sirkassisk, og ubykhisk, ansees for å være den kaukasiske gruppen som mest ligner på baskisk.

Den nordvest kaukasiske språkfamilien har forbindelser til det utdødde hattiske isolatet, som var det førende språket i Lilleasia fram til omkring 1800 f.vt. Hattisk ble talt av de såkalte hattierne, som hadde sitt senter i Hattusa, en by som senere kom til å bli overtatt av de anatolisk-talende hetittene. Nordvest kaukasisk og hattisk danner til sammen den hetto-iberiske språkfamilien. Det første navnet på Lilleasia, dagens Tyrkia, var Hatti landet.

Omkring 2000 f.vt. begynte hetittene, som talte et indogermansk språk som til og med hørte til Kentum-gruppen, altså samme som gresk, latin, tysk og norsk, å røre på seg og danne sitt rike, med hovedstaden Khati, dagens Boghaz-Køi. Deres makt bredte seg ut til kysten i vest og inn i Mesopotomia, inntil de overfalte Babylonia, men uten å erobre og annektere området, i 1870 f.vt. Hetittriket ble angrepet av erobrere, sannsynligvis frygisk-mysiske folk fra sørøst-Europa, som hadde skilt lag med den trakiske folkegruppen av indoeuropeisk-talende folk på 1300 f.vt. Men det er mest strukturen i det hetittiske språk som er indogermansk; ordforrådet er fremmed.

Jerngjenstander er funnet så tidlig som fra 3000?4000-tallet f.vt. i Mesopotamia og Egypt, men det var folk i Lilleasia, ikke aller minst hetittene, som for alvor tok det i bruk fra 1400-tallet f.vt. De brukte trekull og blåsebelger slik at de oppnådde en så høy temperatur at jernmalmen smeltet (ca. 1500 °C). Jernalderen kom til Hellas mellom 1000?800 f.vt. og til Norden omkring 500 f.vt.

Forbindelser mellom proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk har blitt foreslått. Trolig var disse genetisk relatert omkring 12.000 f.vt. Det hypotetiske proto-språket blir kalt proto-pontisk, som med andre ord skulle ha gitt opphav til proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk.

Proto-pontisk har blitt referert til som stamspråket til proto-nostratisk, et annet proto-språk som har gitt opphav til indoeuropeisk, uralsk, altaisk, kartvelsk, afroasiatisk, dravidisk, elamittisk, sumerisk, tyrsensk, etruskisk, nivkh, yukahir, chukotko-kamchatkan og eskimo-aleut. Datterfamiliene til proto-pontisk vil da inkludere nordvest kaukasisk på den ene siden og hele den nostratiske makrofamilien, hvor indoeuropeisk er en komponent på den andre. Det ser i det minste ut til å ha vært utstrakt kontakt mellom de to proto-språkene.

Kentum-satem isoglossene forklarer evolusjonen av tre dorsalrekker rekonstruert for proto-indoeuropeisk, kʷ, gʷ, gʷʰ, labiovelarer, k, g, gʰ , velarer, og ḱ, ǵ, ǵʰ; palatovelarer, i datterspråkene. Det at det eksisterer tre dorsalrekker har vært oppe til ivrig diskusjon og uenighet. Men også andre språk, der i blant nordvest kaukasisk slik som Abkhaz, det iranske Yazgulyam, viss system av dorsaler ikke er relatert til protoindoeuropeisk fonologi, Hausa og Hopi, har slikt tre-rekke system. Men eksistensen av dette trekket i de nordvest kaukasiske språkene er betydelig, ettersom de representerer den språkfamilien som er geografisk nærmest til det antatte indoeuropeiske urhjem på de sørlige russiske steppene, noe som sammen med det fattige vokalsystemet og glottale konsonantene som blir delt mellom protoindoeuropeisk og nordvest kaukasisk gjør det sannsynlig at de må ha dannet et tidlig språkforbund.

Hypotesen om den dene-kaukasiske språkfamilien, også kalt sino-kaukasisk eller dene-sino-kaukasisk, forbinder baskisk, nordkaukasisk, sino-tibetansk, burushaski og yeniseisk eller karasuk, og na-dene familiene, også kjent som athabaskisk-eyak-tlingit. Men denne hypotesen er større enn den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Det hypotetiske stamspråket for den nostratiske familien blir kalt proto-nostratisk. Dette må ha blitt talt i en tid før språkene den ga opphav til ble talt, noe som plasserer det mot slutten av den paleolitiske perioden, som vil si den tiden da det første jordbruket ble introdusert omkring 10.000 f.vt.

Det er tale om en gruppe mennesker som har blitt kalt for armenoid, assyroid, alarodisk, kappadokisk, protoarmensk og hetittisk, kaukasisk og taurisk. Man finner egyptiske bilder som fremstiller mennesker med denne bakgrunn fra omkring 4000 f.vt., men enkelte funn tyder på at de eldste fremstøtene mot Egypt kan ligge enda lengre tilbake. I dag utgjør disse folkene for det meste grekerne, tyrkerne, jødene, syrerne, armenerne og iranerne.

Da kaukasierne spredte seg fra Kaukasus-området vestover og etter hvert nådde sørøst-Europa med Balkan, talte de sine egne artsbestemte språk, kaukasisk eller alarodisk, hvor av baskisk er en gjenværende rest. I dag tales disse språk bare i Kaukasus-området mellom Svartehavet og det kaspiske hav, mens folkeslaget har bredt seg ut over et stort område fra det indre av Asia og India til Vest Asia, sørøst-Europa og Nord Afrika, Italia og Spania.

Afroasiatisk lingvistisk mangfold er langt større i Afrika enn i Vest Asia. All seks av de afro-asiatiske familiene eksisterer i Afrika, mens kun et, semittisk, blir funnet i Vest Asia, og mangfoldet i det semittiske språket er langt større i Afrika, Etiopia, enn i Vest Asia. Dette skulle tilsi at både afroasiatisk og semittisk stammer fra Afrika, hvor i det minste det sistnevnte skal stamme fra Etiopia.

Semittisk stammer fra Beta Israel i Etiopia. Samtlige av de afrosemittiske språkene, kushitisk (hamittisk), chadisk, omotisk, berber, egyptisk og semittisk stammer derfra. Dette var en søstergruppe til den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Spredningen av afroasiatiske språk er knyttet til evolusjonen av Y kromosomet E3b haplogruppe. Omkring 21-25.000 år siden oppsto denne subbransjen i Etiopia i Øst Afrika og spredde seg nordover og inn i Nord Afrika og Vest Asia, hvor den delte seg i tre nye haplogrupper hvor av E3b3 under den siste istiden befant seg i Levanten og i Nordøst Afrika, E3b2 i Nordøst Afrika, Maghreb, og i dag er å finne hos berbere, som utviklet seg blant stamfedrene til de såkalte Beta Israel eller de etiopiske jødene, og E3b1 har sin opprinnelse i Øst Afrika og ekspanderte i etterkant av istiden til nord og vest.

Det er spreadningen av E3b1 som er forbundet med spredningen av de afroasiatiske språkene. Urhjemmet for de afroasiatiske språkene var med andre ord i det sørøstlige Sahara, mellom Tibesti og Darfur.

Arkeologiske bevis fra Magreb, Sudan og Øst Afrika viser at minst tre bransjer av de afroasiatiske språkene, omotisk, kushitisk og tsjadisk, eksisterte omkring 8000 f.vt., noe som ikke aller minst gjør de afroasiatiske språkene til et søsterspråk til proto-nostratisk, som inkluderer en stor andel av språkene i Europa, Asia, Afrika og Nord Amerika heller enn en etterkommer.

Hebraisk, sammen med kanaanittisk, som oppsto i Levanten etter gradvis separert seg fra arameisk og ugarittisk omkring 2000 f.vt., er et nordvest-semittisk, et språk som oppsto omkring 3000 f.vt. Sammen med blir hebraisk gruppert som sentral semittisk. Innen den kanaanittiske språkfamilien tilhører hebrew sub-gruppen som også inkluderer edomitt, ammonitt og moabitt, mens en annen kanaanittisk sub-gruppe inkluderer fønikisk og punisk.

Den første skrevne bevis på hebrew, Gezer kalenderen, daterer seg tilbake til begynnelsen av monarki perioden, den tradisjonelle tiden for Davids og Solomons styre, 1000 f.vt. Kalenderen, oppkalt etter byen den ble funnet I nærheten av, er skrevet på et språk, som har blitt klassifisert som arkaisk bibelsk hebrew. Dette er en gammel semittisk skrift, som ligner på den fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble den romerske.

Det er altid vært en viss usikkerhet om semittenes bakgrunn, ikke minst på grunn av at det semittiske språket utgjør et språk, ikke en rase, noe som ikke aller minst kommer fra at de kaukasierne som bodde i Vest Asia etter semittenes erobring på lik linje med dem i nord, som ble tvunget til å gå over til å tale indoeuropeisk, ble tvunget til å tale semittisk. Dette er en av årsaken til at kurdere og armenere taler indoeuropeisk, mens babylonere og assyrere taler semittisk.

I det semittisk-akkadiske imperiet, verdens første imperium, i århundrene før det andre årtusen før vår tidsregning ble den sumeriske befolkning tvunget til å tale semittisk, og det sumeriske språket ble forsøkt utryddet. Denne episoden kan minne mye om historien om Babels tårn og den språklige forvirringen som oppsto. Tidligere hadde det vært et språklig fellesskap i hele regionen og med Armi-Subartu, som mange mener indikerer armensk avstamning, i sentrum.

Men det akkadiske imperium forsvant nesten like raskt som det ble skapt og en sumerisk renessanse oppsto, før også den bukket under av semittenes press fra sør, denne gangen av amorittene med deres gud Amurru eller Marduk, som de gjorde til hersker av Babylon. Denne historien kan minne om den hvor Martu velter forsamlingen av de gamle sumeriske gudene, anunakene.

De hurriske statene, slik som Urkesh, Yamhad, Arapha og Mitanni, sentrert i Khabur dalen, i sumerisk mytologi likestilt med grekernes elv Stix, med viktige steder fra de første sivilisasjonene som Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan og Urkesh, har gitt navn til en særlig malt keramikk funnet i det nordlige Mesopotamia og Syria kalt Khabur keramikken fra omkring 2000 f.vt., hadde blitt erobret av andre folkeslag, hetitter og assyrere, på 1300-tallet f.vt. Hjertet i det hurriske området, Khabur elvedal, ble en assyrisk provins. Enkelte hevder hurrierne fortsatteå leve i landet Subria nord for Assyria under jernalderen. Etter hvert tok et urartisk-talende aristokrati over makten over befolkningen rundt sjøen Van og dannet kongedømmet Urartu, Ararat, som senere kom til å danne Armenia. Hurrierne i Syria synes å ha oppgitt deres språk i favør av en assyrisk dialekt eller aramaisk.

Idrimi var en hurrisk semittisk sønn av kongen av Aleppo, som ble avsatt av den nye regionale herskeren, Barattarna, kongen av Mitanni. Han klarte å vinne tilbake tronen og ble ansett som vasall av Barattarna. Han dannet kongedømmet Mushki, eller Moses, og styrte fra Alalakh, eller Alalah, dannet omkring 2000 f.vt., samtidig med Ur III, som en av de første store byene i den fruktbare halvmåne i regionen Hatay, som vasall til Mitanni. Han invaderte hetitt territorier i nord, noe som resulterte i en avtale med landet Kizzuwatna. Alalakh ble trolig, på lik linje med mange andre byer langs med kysten i Anatolia og Levanten, ødelagt av sjøfolkene på 1200-tallet f.vt.

Etter at Idrimis familie hadde blitt tvunget til å flykte til Emar, med hans mors folk, forlot ham dem og slo seg sammen med hapiruene, som var røverbander og leiesoldater og som var en blanding av semittisk og hurrisk-talende, i Ammija i Kanaan, hvor han ble anerkjent som sønnen av deres overherre og hyllet. Habiruene var folk uten noen stat og som besto av folk som hadde flyktet de økte undertrykkende økonomiske forholdene under assyrerne og babylonerne fra omkring 2000 f.vt. Etter å ha levd med dem i 7 år ledet han dem i et suksessfult sjøangrep på Alalakh, hvor han ble konge.

Det har blitt spekulert om hvor vidt apiruene og hebrewene var de samme. Den bibelske historien om Abraham skildrer ham og de andre hebrewene stort sett på samme måte som man ville ha skildret en gruppe hebrewer. Og ser man bort fra likheten i navn, synes beskrivelsen av apiruenes angrep på byer i Kanaan å passé med den bibelske historien om hebrewenes erobring av land under Joshua. Andre tror at hapiruene var en komponent av senere folk som kom til å bebo kongedømmene styrt av Saul, David, Solomon og deres etterfølgere i Judah og Israel. Jødenes marsj fra Egypt skjer på omtrent samme tid som da hyksosene, også dem en blanding av hurriere og semitter, ble jaget ut av Egypt, hvor de hadde styrt i et par hundre år. I tillegg kommer historien om Abraham og hans reiser. Det har samtidig blitt spekulert på om habiruene er relatert til den bibelske personen Eber.

Mennesket og jorden

Det moderne menneske, Homo sapiens, oppsto i Afrika for omkring 150.000 år siden. Derfra spredte det seg til resten av verden. Det nådde Midtøsten og deretter Europa for 40.000-50.000 år siden. Jordbruk og faste bosettinger oppsto blant natufierne i Vest Asia omkring 10.000 f.vt., og nådde Skandinavia omkring 4.000 f.vt.

Antropologer klassifiserer hovedsakelig folk inn i et lite antall hovedrasegrupper, slik som kaukasoide, de såkalte hvite, mongoloide, som inkluderer kinesere, inuitter eller eskimoer, samt amer-indianere, negroide, de såkalte svarte, og australoide, som vil si den australske urbefolkningen. Innen hver klassifisering kan det være ulike sub-grupper. Felles har de at de utviklet seg fra samme opprinnelse, khoisan folket i det sørlige Afrika. 

Ulike forskere klassifiserer de ulike rasene forskjellig og er uenige i hva som konstituerer et raseskille. Det er hundrevis av ulike måter å klassifisere mennesker på. Kan nevnes at Blumenbach mener at det eksisterer fem raser, Keane, som følger Linnaeus, at det er fire, Deniker, at det er 29. Forklaringen er at de ulike rasene blandes sammen på ulik måte slik at de kan bli arrangert på utallige måter. Rasistisk blir det kun hvis man mener at de fysiske forskjellen også har betydning for blant annet intelligens.

Stadig flere mener at en art er en gruppe organismer som er i stand til å avle fruktbart avkom med hverandre, og som ikke kan tilføres nye arveegenskaper fra individer utenfor arten, og at det er dette som er det viktige. Det finnes glidende overganger mellom de ulike rasene, men flertallet av verdens befolkning tilhører en eneste rase.

Siden mennesker kan få fruktbart avkom på kryss av alle rasegrenser, kan ethvert menneske være blandet i større eller mindre grad. En person med en afrikansk far og norsk mor vil ikke kunne plasseres i noen rasebås. Heller ikke en person med en afrikansk bestefar og tre norske besteforeldre. En observatør vil kanskje putte ham i raseboksen kaukasisk, mens han selv vet at han er delvis afrikansk. Han vil derfor krysse av blandet, annen eller ukjent.

Å ha skarpe skiller vil være umulig ettersom det ikke finnes entydige grenser i DNA analyser, de såkalte genkartene, mellom rasene. Raser kan ikke klassifiseres på noen som helst måte biologisk, man kan bare vise typiske eksempler for antatte rasegrupper. Det etablerte vitenskaplige faktum er derfor at rase ikke er et genetisk entydig bestemt begrep, foruten samtidig er kulturelt bestemt.

Rase er ikke et genetisk entydig bestemt begrep, like lite som avis er et kommunikasjonsmessig entydig bestemt begrep. Det finnes imidlertid en rekke ganske overlappende og likelydende forklaringer, og at det er små variasjoner mellom disse betyr ikke at rasebegrepet eller avisbegrepet i seg selv er ugyldig, når alt peker mot at slike kategorier finnes.

Den italienske befolkninsgenetisten Luigi Luca Cavalli-Sforza analyserte genetisk drift for å si noe om slektskap mellom folkegrupper, og dermed forhistoriske migrasjonsbølger. Han luket derfor bort alle gener som kan bli påvirket av seleksjonspress og naturlig utvalg. Og det er nettopp fenotyper som endres ved naturlig seleksjon som ligger til grunn for de fleste raseteorier. Cavalli-Sforzas studier kan derfor ikke tas til inntekt for teorier om at mennesker kan klassifiseres biologisk i bestemte rasegrupper.

De ulike rasegruppene har med naturlige barrierer å gjøre, noe Cavalli-Sforza og andre har skrevet en god del om. Det tynt befolkede Sahara skiller for eksempel kaukasiere fra afrikanere, mens de tynt befolkede områdene i Sibir skiller europeere fra asiater. I Europa var Alpene en gang en viktig barriere.

Hudfarge har lite med saken å gjøre, såkalte australnegere er for eksempel en variant av asiater, mens indere er en variant av kaukasiere. Seleksjonspress på lys hudfarge har forøvrig mer med hoftene å gjøre. Mørke kvinner som vokser opp med D-vitaminmangel vil ha for liten åpning i hoftene til å kunne føde barn, og er derfor avhengig av keisersnitt for å ikke dø i barsel. Seleksjonspresset andre veien er ikke like sterkt, for eksempel er urbefolkningene som bor ved ekvator i Asia og Sør-Amerika lysere i huden enn folk som bor på samme breddegrad i Afrika.

Hudfargen er kun et spørsmål om melanin konsentrasjon. Bruning av huden skjer naturlig når en av kroppens aminosyrer, tyrosine, forandres til pigmentet melanin under påvirkning av varme, lys og oksygen. Det brune fargestoffet melanin, som solstrålene bringer frem i huden, beskytter mot D-vitaminforgiftning. Solen produserer 6 ganger mer D-vitamin i lys hud enn i mørk hud. At folk er lysere i huden i Nord-Europa enn noe annet sted i verden skyldes først og fremst at man på grunn av Golf-strømmen har kunnet dyrke hvete lengre mot Nord enn noen andre. Hvete er som kjent ganske vitaminfattig.

Mens vi vet lite om arvegrunnlaget for de synlige trekk som hudfarge, hodeform, høyde og lignende er de genetiske mekanismene bak variasjonene i blodtype godt klarlagt. Også de genene som bestemmer blodtypegruppene, har ulike former, såkalte alleler, med varierende geografisk utbredelse. Forskerne måler den geografiske utstrekningen av områder der de ulike allelene forekommer i en bestemt fordeling. På denne måten finner de sannsynligvis et bedre uttrykk for nærhet mellom folkegruppene enn ved å måle de ytre synlige trekkene. Slike kartlegginger viser et visst samsvar med de store geografiske rasene som tidligere har blitt nevnt.

ABO-systemet for blodgrupper er interessant ettersom de tre allelene er svært forskjellig fordelt i de ulike befolkningene. Alle tre finnes i de fleste av dem. Unntakene er amer-indianere og innfødte i Australia. O er den mest utbredte typen i verden, mens B er den sjeldneste. B har sin høyeste frekvens i et bredt belte som strekker seg nordover fra Sørøst Asia gjennom Sibir. Den er også hyppig i Niger-Kongo området. A har sin høyeste frekvens i Australia, Europa og Nord Amerika. Den lave forekomsten av A og B i Sør Amerika innebærer en høy frekvens av O.

En gradvis reduksjon i hyppigheten av B fra øst mot vest i Europa tyder på innvandring fra øst og kryssning med en eldre befolkning der denne blodtypen var sjelden. Ved å trekke inn et annet blodgruppesystem, rhesus-faktoren, tyder det på at baskerne stammer fra en befolkning som bodde i Europa før de indoeuropeiske vandringene.

Det rhesusnegative gen er sjeldent eller mangler helt blant befolkningene utenfor Europa, mens dens hyppighet i Europa varierer fra 12 til 30 prosent, med den høyeste frekvensen blant baskerne, som er den folkegruppen som samtidig har den laveste frekvens av B. Dette kan holdes sammen med at baskerne taler et språk som ikke er beslektet med indoeuropeisk, og at deres kroppsbygning på mange måter samsvarer med skjelettene fra istidens jegere.       

Forskerne er i dag opptatt av fordelingen av slike genetiske variasjoner. Ved å kartlegge fordelingen av forskjellige trekk søker de å finne frem til de utviklingslinjene som har ført til ulikheter mellom menneskene i dagens verden. Slike rekonstruksjoner bygger på den antagelse at nært beslektede befolkninger vil vise større likheter i arveanlegg enn befolkninger som er fjernt beslektet.  

Kaukaserne har sin fødsel i området Nord Afrika - Sørvest Asia. Kaukasierne har sin bakgrunn i Anatolia og er en gammel kultur og språk som befestet seg i Europa, Nord Afrika og Sørvest Asia, samt i det nordlige India. Kaukasisk er språket til den fruktbare halvmånes, sigdens, Samarra kulturen i det som i dag utgjør det nordlige Irak.

De første byene, der i blant Jeriko, og jordbruket, den neolittiske revolusjonen, har sin opprinnelse i Anatolia, via både grupper som kom fra nordøst Afrika, ikke minst kebarer og natufiere, som har forbindelse med kapsierne eller protoberberne, samt den lokale befolkningen i Palestina og Anatolia, og spredde seg til Jeriko omkring 10.000 f.vt. Derfra spredde det seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som strekker seg fra Anatolia og sør til Sumer. Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, at de første byene oppsto. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de hadde med nordfra

Samtlige av de afrosemittiske språkene, kushitisk (hamittisk), chadisk, omotisk, berber, egyptisk og semittisk stammer fra Beta Israel i Etiopia. Det var haplogruppe E som lagde disse språkene og som førte til at befolkningen i Sørvest Asia, hovedsakelig haplogruppe J, kom til å tale semittisk. Haplogruppe E tok med seg kunnskap om jordbruk til Palestina og kom senere til å bevege seg innover Lilleasia, Balkan og Hellas.

Indoeuropeisk, med innflytelse fra flere haplogrupper, der i blant haplogruppe I, som har felles utvikling med haplogruppe J, og haplogruppe G, som blant annet er vanlig blant georgierne, og som spredte seg ved hjelp av haplogruppe R1a og R1b, som deltar i den nostratiske gruppen språk, har blitt blandet med ulike språk, ikke aller minst kaukasisk gjennom Kuro-Araxes kulturen. Georgerne, eller kolkierne og ibererne, blir her sett på som tidlige representanter.

Shulaveri Shomu kulturen og Sioni kulturen, knyttet til georgierne, utgjør overgangen til Kura-Arax kulturen eller tidlig transkaukasisk kultur, som eksisterte fra 3400 f.vt. til 2000 f.vt., og i alle fall førstnevnte utviklet seg fra deres opprinnelse i Hassuna og Halaf kulturene, tidlige sumeriske forløpere, til tidlige høykulturer i området rundt Ararat i det armenske høylandet, og kom til å spre seg derfra i alle retninger.

Kura-Araxes kulturen hadde sin opprinnelse på Ararat slettene med kjerneområdet var i Armenia, men spredde seg derfra til Georgia omkring 3000 f.vt., vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Cilicia, og til sørøst til området sør for Urmia bassenget og sjøen Van, og frem til Syria og Kanaan, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres guder ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord. De er kjente for deres produksjon av hjulvogner.

Kura-Araxes kulturen blir forbundet med hurrierne og urartierne, men var en heterogen etnolingvistisk befolkning, blant annet var en utpost for de semittiske språkene til stede, samt en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene. Det var også en innflytelse fra de indoeuropeiske språkene. I visse teorier vedrørende det indoeuropeiske hjemland eller urhjem er denne kulturen, og kan hende maykob kulturen i Transkaukasia, som den blir forbundet med, identifisert med de anatolisk talende, og kanskje som et tidligere protoindoeuropeisk urhjem.

Anatolierne, som blant annet fant opp bronse og jern, utgjorde en egen stamme, de en første som brøt av fra protoindoeuropeerne, innen de indoeuropeiske språkene og besto blant annet av luwisk, palaisk, lysisk, som var en etterkommer av det luwiske språket, lydisk, kariansk, pisidisk, sidetidsk eller pamfylisk og milyansk, samt hettittisk eller nesili, viss Kültepe tekster fra Kanesh, Anatolia, er de eldste kjente skrevne dokumenter på indoeuropeisk, på tross at de har blitt skrevet på gammel assyrisk, sumerisk kileskrift, fra omkring 1600 til 100-tallet f.vt.

De anatolisk-talende reiste sørover og inn i Lilleasia, mens de andre indoeuropeiske gruppene forsvant ut på de pontokaspiske steppene til et annet urhjem, ved Samarra bøyen ved Volga hvor de ga opphav til den såkalte Samarra kulturen, i tiden omkring 4000 f.vt. Iran, som på denne tiden ikke var særlig utviklet, mottok impulser fra Sumer og dannet etter hvert den elamittiske høykulturen.

På denne tiden og frem til semittenes inntreden sørfra kan man si at det eksisterte en språklig-kulturell fellesskap i hele regionen, et fellesskap som hadde sitt sentrum i armi-subartu. Derfra kan man slutte at armenere og kurdere, som har tydelige trekk av hurro-urartisk språk i deres egne språk, på lik linje med sumererne er etterkommere av kaukasierne.

Indoeuropeisk er en blanding av kaukasisk og semittisk. Både semitter og indoeuropeere taler et særegent språk, adamisk, hvor hver gjenstand har sitt eget navn, noe som kom til å revolusjonere den kulturelle utviklingen.

For kurderne gjelder det Mitanni og mederne, som produserte de iranske språkene vi kjenner i dag og som skiller seg fra de tidligere nordøst iranske språkene, språket til blant annet skyto-sarmaterne, og som i dag kun tales av osseterne, og for armenerne, som taler et språk med en mer vestlig strømning ettersom det armenske språket har sterke fellestrekk med gresk, men også med sanskrit, gjelder Urartu, også kjent som kongeriket Ararat, den gruppen som lengst klarte å holde fast på det opprinnelige kaukasiske språket. Gresk-arisk (frygisk), trakisk, armensk og gresk, er noen av de eldste indoeuropeiske språk. Frygisk, som utviklet seg til dagens armensk, er veldig likt det rekonstruerte proto-indoeuropeiske språket (PIE).  

Fra det nordlige Kaukasus spredde Kura Araxes kulturen seg videre til Maykob kulturen, hvor paleobalkanerne, som blant annet inkludererer trakere, frygere og grekere, i det som i dag utgjør Ukraina, utviklet seg, til Yamna kulturen, hvor katakombe kulturen og senere simmererne, som kom til å bli jaget bort av skytosarmaterne, kom til å utvikle seg, og til Samarra kulturen i øst, ved Volga i det sørlige Russland, som temmet hesten og spredde de indoeuropeiske språkene, ikke aller minst i form av tokarisk, som reiste over de russiske steppene og østover til Kina, men blandet seg med både finno-ugrikere og altaere, noe som allerede vises i de protoindoeuropeiske språkene, og iransk.

Indoarierne, de indoiranske folkeslagene som oppsto ved Samarra og Srubna kulturen nordvest for det kaspiske hav, dannet Andronovo kulturen i øst, som man regner med var utgangspunktet for ariernes invasjon mot øst, hvor de erobret Iran og India, og vest, der de blant annet blandet seg med hurrierne og dannet Mitanni, som hadde sentrum ved elven Khaburs elvedal, stedet for de første jordbrukerne i verdenshistorie, i den nordøstlige delen av Syria. Flere iransk-indiske guder, slik som Inndra, nevnes første gang i avtaler mellom hettittene og Mitanni. Men befolkningen i Mitanni kom senere til å danne grunnlaget for de som senere kom til å erobre Iran og India, ikke aller minst mederne som dannet det første iranske imperium.  

Katakombe kulturens opprinnelse er uklar. Det kan være en lokal utvikling oppstått fra den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller en østlig opprinnelse. Det er forbindelser til både øst og vest. Den er parallell med afanasevo kulturen, som igjen minner om de vestligere Yamna, Sredny Stog, Katakombe og Poltavka kulturene, men som trolig var tokarisk. Den lingvistiske tilhørigheten i katakombe kulturen er ikke fastslått, men trolig var en indoeuropeisk komponent til stede. Trolig var det stamspråket til gresk, armensk og paleo-balkansk, som vil si dakisk, trakisk, illyrisk, paionsk, proto-gresk, mykensk og makedonsk. Disse språkene har sin opprinnelse i Ukraina.

Yamna kulturene, budzhak, starosilsk og novotitarovka kulturene, representerer trolig de gresk-armenske, ariske og indo-iranske, stamfedrene, og katakombe kulturen den samlede, frem til omkring 2500 f.vt., og senere de differensierte indoiranske.

Katakombe kulturen ble overtatt av Srubna eller tømmergrav kulturen fra 1700 f.vt. Denne igjen er forbundet med en iransk ekspansjon eller med simmerne, som blir klassifisert som iransk, trakisk eller keltisk. Gresk-armensk refererer til en hypotese om at gresk og armensk deler et felles stamspråk som stammer fra en tid etter proto-indoeuropeisk (PIE), omkring 3000 f.vt.

Grekerne migrerte til Hellas fra det nordlige Balkan i flere bølger fra omkring 2000 f.vt. og 1000 f.vt., og frygerne ankom dagens Anatolia fra Trakia omkring 1200 f.vt. De moderne språkene som stammer fra paleo-balkansk er albansk og gresk. Armenerne er et amalgam av hurriere og urartiere, luviere og frygere, også kjent som Mushki eller den bibelske Meshek, som holdt til i Kapedokia.

Mens ionerne, eller de østlige grekerne, utgjør den bibelske Javan, utgjør befolkningen i Samarra kulturen Gomer. Flere av de andre navnene i Bibelen utgjør det som skulle utvikle seg til å bli dagens georgiere og armenere, hvorav begge er amalgamer. Javhes sønner Tubal, eller tibererne, som var ulike luwiske stammer, Meshech, eller mushkiere, som vil si frygerne, og Tiras, også kjent som trakerne, sto i nær forbindelse med hverandre.

Tibererne, mushkiene og khalibene, viss navn på gresk betyr behandlet jern, en term som på latin ble til khalyb eller stål, som igjen blir sitert som en mulig opprinnelse for Excalibur, navnet på kong Arthurs legendariske sverd, blir ansett for å være historiens første smeder. De alle holdt til i Anatolia, i nærheten av Svartehavets kyster, og i nær kontakt med de som kom til å danne dagens georgere. Dette var tidligere kaukasiske områder.

Indoeuropeerne klarte ikke å spre seg og erobre territorier sør for Kaukasus, ikke minst på grunn av at kaukasierne, av hvor av mange nå talte semittisk, holdt til der. De indoeuropeiske språkene erobret kaukasisk territorium, på tross av at det fortsatte å være en stor del av kaukasisk befolkning, men hverken semitter eller indoeuropeere, to erobrerfolk, utryddet de tidligere kulturene. De blandet seg, tok deres kultur og religion, noe også dagens indoeuropeiske språk og kulturer bærer preg av.

Javhes sønn Madai, blir ansett for å være forløperne til dagens iranere, medierne. I følge ungarske legender avstammer hunnerne, så vell som magyarene, fra tvillingene Hunor og Magor, som skal ha levd ved Azov, og tatt koner fra alanerne. Magog blir ansett for å være Magor.

Semittene, eller akkaderne, som dannet verdens første multietniske imperium, ettersom semittene på lik linje med indoeuropeerne ikke utgjør en egen rase foruten en språkgruppe med blandet etnisk opphav, knuste dette fellesskapet lik Gud veltet Babels tårn. Dette var språket til kaldeerne eller haldierne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt til hurri-urartiere, dagens armenere og kurdere.

Da semittene, først og fremst akkaderne, kom til Sørvest Asia og erobret området fra de kaukasiske folkene, dro disse nordover og lagde opphavet til mange ulike folkeferd. Akkaderne erobret Sumer og tvang dem til å skifte språk. Assyrerne og Babylonerne er kaukasiske folkeferd. Araberne er til dels kaukasiske. Senere kom stadig flere bølger av semitter, på mange måter kan det hele ligne på situasjonen i det nordlige Afrika hvor det jevnlig foregår kamper mellom semittiske nomader og den stedbundne lokalbefolkningen.

Kaukaserne som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av et av de første var akkadisk.

Hurrierne lagde en rekke større og mindre riker i Sørvest Afrika fram til Urartu, Ararat, gikk over til å bli den moderne armenske stat, som på et tidspunkt omkring 0 strakk seg fra det kaspiske havet til Svartehavet og Middelhavet. Dette var den armenoide, senere alpine, rase. Det var disse, som kaukasiere, oppfant skriften, nesten parallelt med egypterne, som oppfant hieroglyfene. Anatolierne, ikke aller minst hetitter og luwiere, oppfant de anatoliske hieroglyfer omkring 2500 f.vt.

Vinča symbolene på Balkan, også kjent som gammel europeisk skrift, stammer fra 6000-4000 f.vt., men blir antatt å være en slags protoskrift. Sumerisk, fra omkring 3000 f.vt., blir ansett for å være den første moderne skriftform. Det var den sumeriske skriften som kom til å utvikle seg gjennom semittisk til de moderne alfabeter. Semittene hadde de såkalte abjadene.

Omkring 1700 f.vt. erobret hyksosene, en blanding av indoeuropeiske og semittiske folkeslag, Egypt, men ble kastet ut et par århundrer senere, noe som blir forbundet med jødenes ankomst til Palestina, som da var bebodd av kanaanitter og hurriere. Jødene, som vandret nordover med Joshua i spissen etter hyksernes fall, kom til å erobre det som kom til å bli kalt for Israel. De erobret området fra andre semittiske folk, og da ikke aller minst kanaanitter, og hurriere.

Egypt erobrer Palestina, men kort tid senere dukker de såkalte sjøfolkene opp. Disse angrep den østlige middelalderkysten omkring 1200 f.vt. De indoeuropeiske levittene, som er opphavet til navnet Levanten og som smeltet sammen med jødene eller hebaruene, en multietnisk blandet gruppe som blant annet besto av hurriere, og ble deres ledere. Jødens prester tilhørte denne gruppen. De indoeuropeiske palestinerne, som har gitt navn til området og til dagens arabiske befolkning, og (m) aryanerne, som betyr krigere, var også med. Det hele skyldtes trolig at indoeuropeerne nå dukket opp lenger vest, langs med Middelhavet. Doriernes invasjon og den greske mørketid, samt krigen mot Troya, skjer på omtrent samme tid. Frygerne velter hettittenes rike.  

• Liv-død-gjenfødsel
• 
  
• Life-death-rebirth deity
• 
  
• Aboriginal mythology
• Julunggul
• Wawalag
• 
  
• Akkadian mythology
• Tammuz
• Ishtar
• 
  
• Arabian mythology
• Phoenix
• 
  
• Aztec mythology
• Quetzalcoatl
• Xipe Totec
• 
  
• Celtic mythology
• Cernunnos
• 
  
• Christian mythology
• Jesus
• 
  
• Dacian mythology
• Zalmoxis
• 
  
• Egyptian mythology
• Isis
• Osiris
• 
  
• Etruscan mythology
• Atunis
• 
  
• Greek mythology
• Adonis
• Cronus
• Cybele
• Dionysus
• Orpheus
• Persephone
• 
  
• Hindu mythology
• Trimurti
• Brahma
• Vishnu
• Siva
• 
  
• Khoikhoi mythology
• Heitsi
• 
  
• Native American mythology
• Kaknu
• 
  
• Norse mythology
• Odin
• Balder
• Gullveig
• 
  
• Phrygian mythology
• Attis
• 
  
• Roman mythology
• Aeneas
• Bacchus
• Proserpina
• 
  
• Slavic mythology
• Veles
• Jarilo
• 
  
• Sumerian mythology
• Damuzi
• Inanna
• 
  
• Horus - Jesus
• 
  
• Horus
• Eye of Horus - Wadjet
• 
  
• Hathor (great flood) - Milky Way
• Nut (sky)
• Ra - Thoth - Atum-Ra
• Ogdoad
• 
  
• Osiris - Isis
• Osiris-Dionysus
• 
  
• Mythography of Jesus Christ
• Jesus and comparative mythology
• Mithraism#Christianity and Mithraism
• 
  
• Ekstern
• 
  
• Parallels Between the Lives of Jesus and Horus
• Jesus as a Reincarnation of Horus
• Was Horus the Prototype for Jesus?
• YouTube - Horus/Jesus, a Comparison
• 
  
• Pagan Origins of the Christ Myth
• Parallels Between the Christian Gospels and Pagan Mythology
• Parallels Between the "Jesus Story" and Other Solar Gods
• Investigating the Similarities Between Jesus and Pagan Figures
• Links Between Jesus Christ and Other Heros & Saviors
• 
  
• Jesus as a reincarnation of Mithra

Iraks minoriteter er en kulturell berikelse for landet, men har til tider slik som disse, med krig og okkupasjon, lidd mye. Dette være seg kurdere, muslimske, yarisanske eller yezidis, assyrere og turkmenere representerer de tre største ikke-arabiske minoritetene i landet eller andre grupper som armenere, mandeere, roma, persere og jøder. Disse lider under volden fra kampen mellom USA og deres lakeier, motstandskjempere, islamske ekstremister, arabiske nasjonalister og kriminelle elementer. Vestlig media har fokusert på kun tre grupper i Irak: sunni arabere, shia arabere og kurdere.

I etterkant av invasjonen av Irak i 2003 har mandaerne, som kun utgjør 50.000 personer, ikke hatt tilgang på same type beskyttelse som flesteparten av de andre gruppene noe som har ført til at de har vært ofre for ekstremistiske elementer. Det har vært et stort antall tortur, voldtekt og mord. Den mandeanske befolkningen har derfor sunket ned til mindre enn 13.000 i 2005 og 5000 i 2007. Med andre ord en etnisk utrenskning. De som har unnsluppet har flyktet til Syria, Jordan og Tyrkia. Denne diasporaen, samt restriktive konversjons- og ekteskapstradisjoner, truer med å gjøre slutt på verdens eldste gnostiske religion.

Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh Dur-Sharrukin og Nimrud, var meget blodig da de selv utgjorde en sterk regional maktfaktor, men men har nå selv enten blitt jaget bort eller blitt drept.

Assyrerne oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, de første semittene i Vest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu Kish, Lagash og Nippur.

Babylonia, tidligere Sumer og Akkad, var en assyrisk koloni og tittelen Konge av Babylon var Konge av Sumer og Akkad. Arameiske stammer, blant dem kaldeere, emigrerte til regionen og deres språk ble det dominerende. De ulike kulturene smeltet sammen og dannet den klassiske assyriske kulturen.

Sumererne delte kultur med blant annet den alarodisk-talende befolkningen, ikke minst bestående av hurriere og urartiere, som holdt til i et område som blant annet inkluderte Armani-Subartu, Hamazi, Elam, Agade og Martu, men som ble erobret av indoeuropeere og semitter, og som derfor gikk over til å tale indoeuropeiske språk slik som kurdere og armenere, eller semittiske språk slik som amoritter, arameere, babylonere, kaldeere og assyrere.

Mitanni, i elvedalen til Khabur, som i sumerisk mytologi er likestilt med elven Styx i gresk mytologi, som er et viktig funnsted for kulturer som Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan og Urkesh og som har gitt navn til en spesiell malt keramikk funnet i det nordlige Mesopotamia og Syria omkring 2000 f.vt., kalt Khabur keramikk, ble ledet av en krigeradel av indo-arisk bakgrunn. Denne befolket både Iran, som mediere, og India, som indo-ariere. Men Mitanni ble etter hvert erobret av anatolsk-talende hetitter fra nord og assyrere i sør.  

Assyrerne, som besatte et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt.,  hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel, og danner i dag en liten majoritet i området. Det er nå omkring 800.000 assyrere som lever i det såkalte hjemlandet i og rundt Nineveh, Dohuk and Arbil og andre deler av Assyria i det nordlige Irak, sørøstlige Tyrkia, Iran og Syria. Andre etniske grupper i regionen er kurdere, turkomanere og yazidier.

Sammen med den assyriske Assyrian diaspora diasporaen utgjør assyrerne en befolkning på 3.3 millioner. Siden første verdenskrig har den assyriske diasporaen økt slik at det nå flere assyrere som lever i vestlige land enn i Vest Asia.

For kun 100 år siden var den kristne befolkningen i det ottomanske imperiet på omkring 5 millioner. Omkring halvdelen av den assyriske befolkningen levde i hva som i dag er Tyrkia, især i Hakkari regionen.

Det ottomanske imperiet erklærte krig mot de allierte i 1914. For geografiske årsaker var det viktig for britene å vinne støtten til assyrerne. På grunn av oljefelter ønsket britene at Mosul regionen skulle være en del av det nykoloniserte Irak i stedet for det fremtidige Tyrkia. Etter ungtyrkernes invasjonen av Mosul kjempet den assyriske hær, som hadde lovet lojalitet mot at britene senere skulle hjelpe dem med å vinne uavhengighet, mot de tyrkiske soldatene og fikk dem ut av regionen, noe som førte til at britene fikk kontrollen.

I 1914 begyndte ungtyrkerne sammen med samarbeidsvillige kurdere systematisk å drepe kristne i Lilleasia, en hendelse som blant annet gikk under navnet det assyriske folkemord. Nøkkelpersoner innen det assyriske samfunn ble drept først. I 1922 var det nesten ingen assyrere i Tyrkia og kun en liten gruppe i Iran. Det assyro-kaldeiske nasjonalråd erklærte i 1922 at omkring 275.000 assyro-kaldeere hadde blitt drept mellom 1914 og 1918. Da massakrene endte i 1923 var det 20.000 Grekere, 10.000 armenere og 30.000 assyrere igjen.

Storbritannia og USA nektet, på lik linje med sin manglende støtte til andre trengende folk, slik som armenere, å støtte assyrerne ettersom USAs president Woodrow Wilson hadde sterke reservasjoner vedrørende en deling av Tyrkia. Dette på grunn av at de nå hadde mer å tjene på et vennskap med Tyrkia, hvor de allerede i perioden før krigen hadde begynt å ta over selskaper og andre økonomiske interesser. Assyrerne fikk ingen hjelp.

Assyrerne var færre på tiden under det britiske mandatet og spilte ikke en større rolle i det britiske styret av landet, men ble straffet av det nyinnsatte hashemitt monarkiet for å ha samarbeidet med britene under første verdenskrig, ikke aller minst under Simele massakren i 1933 hvor omkring 3000 uskyldige assyrere ble drept, og de fleste rømte til Vesten. Borgerkrigen i Libanon, den islamske republikken i Iran, baathist diktaturet i Irak og dagens krigføring i Irak forte til at enda flere har gått i eksil. Av den første millionen irakiske flyktninger var 40 prosent assyrere. Dette på tross av at de kun utgjorde 3-5 prosent av den irakiske befolkningen.

I dag, i visse områder av det assyriske hjemland, er identiteten innen samfunnet tilknyttet opprinnelsesstedet eller kristen gruppetilhørighet, slik som kaldeisk. Syrisk-arameisk identitet setter fokus på den arameiske identiteten i opposisjon til assyrianisme, som setter fokus på den assyriske identiteten. Konflikten mellom de to faksjonene eskalerte under den assyriske navnedisputt i forrige århundret.

Siden Saddams fall og under den pågående terroren mot de kristne har det vært økende bevegelse for assyrisk uavhengighet, en bevegelse og ideologi som støtter opprettelsen av et assyrisk hjemland for det kristne arameisk talende folk omkring den gamle assyriske hovedstaden Nineveh i det nordlige Irak. En bevegelse som har kommet til å heve seg flere ganger opp gjennom tiden, ikke minst siden første verdenskrig.

Assyrere har blitt møtt av islamske fundamentalistmilitser og opprørsstyrker som har brukt kidnappinger, drap av barn, henrettelser og bombing av kirker i Bagdad, Kirkuk og Mosul.  De har også blitt forfulgt og tvangsflyttet på grunn av politikken til de kurdiske administrative autoritetene, som blant annet ikke har gitt dem lov til å vende tilbake til landsbyer eller gjenbygge kirker og skoler, noe som gir dem få andre muligheter enn å flykte.  Andre ikke-muslimer som yezidis og sabeiske mandaeanere har lignende erfaringer. Tusener har flyktet til Jordan og Syria.

Assyrian Democratic Movement (ADM), et politisk minoritetsparti etablert i 1979 for å arbeide for det assyriske folk i Irak i respons til den undertrykkende brutaliteten til al-Baath regimet og dets forsøk på å få assyrerne bort fra deres lands, startet væpnet assyrisk nasjonalistisk motstandskamp mot det irakiske regime i 1982, var et av de mindre politiske partiene som oppsto i det sosiale kaoset i etterkant av invasjonen og den påfølgende okkupasjonen, men har mottatt liten hjelp i etterkant av invasjonen.

Den etniske fordelingen i Iraq Interim Governing Council nedsatt mellom 2003 og 2004 og som skulle styre Irak etter invasjonen inkluderte kun en kristen, lederen av ADM. Dette på tross av at de kristne irakerne utgjør hele 5-10 prosent av befolkningen.

• Slavisk historie
• 
  
• History of Eurasia
• 
  
• Category:Prehistory of Poland (Until 966)
• Category:Belarus History Stubs
• Category:Belarus Stubs
• Category:Ukrainian History Stubs
• 
  
• Category:East Slavic History
• East Slavic History Stubs
• 
  
• Category:Slavic Nations
• Category:Slavic Countries
• Category:Former Slavic countries
• List of early East Slavic states
• 
  
• Kievan Rus
• Category:Kievian Rus
• Mongol invasion of Rus
• Halych-Volynia
• Vladimir-Suzdal
• Oium
• Scythia
• 
  
• Chernyakhov Culture
• Lusatian Culture
• Pomeranian Culture
• Zarubintsy Culture
• Milograd Cultures
• Przeworsk Culture
• 
  
• Kievan Rus' (882-1032)
• Rurikid
• 
  
• Principality of Moravia (800-833)
• Great Moravia (833-907)
• Category:Great Moravia
• 
  
• Principality of Nitra (800-833)
• 
  
• Novgorod
• Izborsk
• Polotsk
• Gnezdovo
• Sarskoe Gorodishche
• Kiev
• Samo (623-658)
• 
  
• Lech, Czech and Rus
• Poland
• Lechia
• Bohemia
• 
  
• Vest
  
• 
  
• Principality of Polatsk (960-1399)
• Turaw-Pinsk Duchy (998-1168)
• Halych-Volynia Duchy (990-1265)
• Category:Halych-Volhynia
• Smolensk Duchy (990-1404)
• 
  
• Øst
• 
  
• Vladimir-Suzdal Duchy (1125-1362)
• Belozero Duchy (1238-1486)
• Starodub Duchy (1238-1460)
• Kostroma Duchy (1246-1303)
• Suzdal-Nizhegorod Grand Duchy (1238-1424)
• Grand Duchy of Muscovy (1276-1547)
• 
  
• Nord
  
• 
  
• Novgorod Republic (1000-1478)
• Pskov Republic (1100-1510)
• 
  
• Sør
• 
  
• Kiev Duchy (1132-1471)
• Chernigov Duchy (1024-1330)
• Tmutarakan Duchy (988-1100)
• Pereyaslav Duchy (1054-1239)
• Novgorod-Seversky Duchy (1096-1494)
• 
  
• Ruthenia
• 
  
• Ruthenians
• Ruthenia
• Category:Ruthenia
• Red Ruthenia
• Eastern Galicia
• Black Ruthenia
• Carpathian Ruthenia
• Ruthenian language
• 
  
• Ekstern
• 
  
• Baltic and Slavic History

• Slavere
•  
• Slavs
• Category:Slavs
• Proto-Slavic
• Category:Slavic Ethnic Groups
•  
• Rus
• Ilmen Slavs
• Krivichs
•  
• South Slavs
• Bulgarians
• Macedonians
• Serbs
• Croats
• Bosnians
• Bosniaks
• Slovenians
• Montenegrins
• Yugoslavs
• Bunjevci
• Gorani
• Krashovans
• ?okci
•  
• West Slavs
• Lechitisk gruppe
• Lechites
• Poles
• Pomeranians
• Polabians
•  
• Poles
• Masovians
• Polans
• Vistulans
• Lendians
• Silesians
•  
• Pomeranians
• Kashubians
• Slovincians
•  
• Polabians
• Obodrites/Abodrites
• Veleti
• Volinians (Velunzani)
• Pyritzans (Prissani)
•  
• Tsjekisk-slovakisk gruppe
• Czechs
• Moravians
• Slovaks
• Sorbs (Serbo-Lusatians)
• Milceni (Upper Sorbs)
• Lusatians (Lower Sorbs)
•  
• East Slavs
• Early East Slavs
• East Slavic Peoples
•  
• Belarusians
• Poleszuks
• Russians
• Pomors
• Lipovan Russians
• Cossacks
• Rusyns
• Ukrainians
• Rusyns
• Bojko
• Hutsuls
• Lemkos
• Drevlyans
• Dregovichs
• Radimichs
• Vyatichs
• Krivichs
• Slovens
• Dulebes
• White Khorvats
• Severians
• Ulichs
• Tivertsi
•  
• Slaviske språk
•  
• Balto-Slavic Languages
• Baltic
• Slavic
•  
• Slavic Languages
• Proto-Slavic
• Proto-Indo-European
• Proto-Balto-Slavic
• East Slavic Languages
• South Slavic Languages
• West Slavic Languages
•  
• East Slavic Languages
• Belarusian Language
• Old East Slavic Language
• Old Novgorod Dialect
• Russian Language
• Carpathian Rusyn Language
• Ruthenian Language
• Ukrainian Language
•  
• South Slavic Languages
• Banat Bulgarian
• Bulgarian
• Church Slavonic
• Old Church Slavonic
• Macedonian
• Slavic (Greece)
• Slovenian
• Serbo-Croatian
•  
• Serbo-Croatian Language
• Bosnian
• Bunjevac
• Croatian
• Montenegrin
• Serbian
• ?okac
•  
• West Slavic Languages
• Czech Language
• Slovak Language
• Pannonian Rusyn Language
•  
• Kashubian
• Knaanic
• Pomeranian
• Slovincian
• Sorbian Language
• Upper Sorbian
• Lower Sorbian
• Lechitic Languages
•  
• Lechitic Languages
• Polabian
• Polish
• Silesian
• Pomeranian
•  
• Ekstern
•  
• Slavic Languages
• Bulgarian
• Bulgarian Language
• Russian
• Old Russian
• Old Russian Language
• Ukrainian
• Belorussian
• Old Church Slavic
• Old Church Slavonic Language
• Macedonian
• Macedonian Language
• Slavic (Greece)
• Slovenian
• Slovene
• Serbo-Croatian
• Serbo-Croatian
• Slavic Languages
• Russian
• Old Russian
• Old Russian Language
• Ukrainian
• Belorussian
• Bulgarian
• Bulgarian Language
• Old Church Slavic
• Old Church Slavonic Language
• Macedonian
• Macedonian Language
• Slovene
• Serbo-Croatian
• Czech
• Slovak
• Polabian
•  
• Slavisk mytologi
•  
• Lithuanian Mythology
• Category:Lithuanian Mythology
• Slavic Mythology
• Category:Slavic Mythology
• Polish Mythology
•  
• Ekstern
•  
• Slaviske figurer
•  
• Rurik
• Bolesław I the Brave
• Oleg of Novgorod
• Sviatoslav I of Kiev
•  
• Ekstern