Osseterne og de indoeuropeioske språkene

Først noe om Abkhazia og Ossetia, eller Ironistan, som jeg synes er interessant og spennende. Osseterne, også kjent som iratta, som også er navnet på et land, Aratta, som opptrer i sumeriske myter rundt Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og mulige mytologiske konger av Uruk og som blir nevnt i den sumeriske kongelisten. Man antar at Aratta befant seg i det armenske høyland.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Øst-iransk tilhører den indo-iranske språkfamilien, som i dag utgjør den østligste bransjen av de indoeuropeiske språkene og består av indo-arisk, indo-iransk og nuristani. Talerne av det proto-indo-iranske språket, de hypotetiske proto-indo-iranerne, blir assosiert med Sintashta-Petrovka kulturen i Sentral Asia og deres ekspansjon blir antatt å ha vært forbundet med oppfinnelsen av vognen. Det eldste indo-iranske språket er vedisk sanskrit, Avestan og gammel persisk. Men det var også tilstedeværelse av et fjerde språk i det nordlige Mesopotamia, som blir ansett som indo-arisk. Disse hadde forbindelse med hurrierne i Mitanni og hettittene i Anatolia.

Det var i Kaukasus området at proto-europeerne holdt til. Disse blir gjerne forbundet med Kura Araxes kulturen i det armenske høyland, Maykop (som også er navnet på hovedstaden i Abkhazia) og Yamna kulturene. Den første språkfamilien som forlot det indoeuropeiske urhjem var anatolierne, deretter fulgte tokarierne, som kom frem til Tarim bekkenet i dagens Kina, men som ble erobret av dagens uighurer. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Det man uansett må være klar over er at den protoindoeuropeiske kulturen både hadde tilknytning blant folkene nord og sør for Kaukasus. Den kulturen indoeuropeerne ekspanderte hadde store likheter, både språklige og kulturelle, med kulturene på den andre, den sørlige siden, av Kaukasus hvor kaukasierne, holdt til, og da ikke aller minst aloridene eller hurri-urartuerne, som kan sees på som en form for protoarmenere eller Noas stamme, som holdt til i territoriet rundt det hellige fjeller Ararat. Med andre ord i det armenske høyland.

Det var i området, i det nordlige Mesopotamia, og da især i det øvre løp av elven Eufrat, at jordbruket oppsto og sivilisasjonen fikk sin begynnelse. Det var ved Khabur deltaet omkring 10.000 at revolusjonen skjøt fart. Snart spredde kulturen og jordbruket seg til alle kanter, og da ikke aller minst til India, hvor de Mehrgar og Indus, Iran, hvor elamittene kom til å bli viktige, og Irak, hvor sumerene kom til å skape en høykultur, Egypt, hvor faraoernes Egypt ble skat, Balkan, hvor de neolittiske kulturene utviklet seg, slik som Starcevo (7500-4000 f.vt.), Karanovo (6500-2000 f.vt.), Cardium Pottery (6500-4000 f.vt.), Hamangia (6000 f.vt.), Dudeşti (6000 f.vt.), Vinča (5000-3000 f.vt.), Linear pottery (5500-4500 f.vt.), Cucuteni eller Trypilli (4500-3500 f.vt.), Varna (4600-4200 f.vt.) og Ezero (3300-2700 f.vt.) kulturen, og Kaukasus, hvor den indoeuropeiske kulturen og språkene ble skapt i møte med folket på andre siden av fjellmassivet.

Shulaveri Shomu kulturen, som var den første høykuturen i Transkaukasus, hadde sine røtter i Halaf og Hassuna kulturene, og ga opphav til den multilingvistiske Kura Araxes kulturen (3500-2200 f.vt.), som igjen hadde kontakt med Maykop kulturen (3500-2500 f.vt.) som igjen hadde kontakt med Yamna kulturen (3600?2300 f.vt.), som ble etterfulgt av Katakombe kulturen (2800-2200 f.vt.).

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling fra den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller en ha orientalsk opprinnelse. Den inkluderer både trekk fra vest og øst. Det er den første kulturen til å introdusere snorkeramikkdekorasjon ut på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst.

Corded Ware kulturen, også kjent som Battle Axe kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Det kan se ut som om armenerne ble værende igjen i det protoindoeuropeiske urhjemmet, mens anatolierne reiste sørvestover, tokarierne østover og de andre kentum språkene vestover. Fra det protoindoeuropeiske urhjemmet var det også grupper som sørvestover, slik som paleobalkanerne, som utviklet seg til trako-dakisk, trako-illyriskerne, paionsk, ventisk, liburnisk og protogresk, som utviklet seg til gresk, gammel makedonisk og frygisk, som har store likheter med dagens armensk.

Afanasevo kulturen, en sen kobberalder og tidlig bronsealder kultur, befant seg i det sørlige Sibir, det vestlige Mongolia, nordlige Xinjiang og det østlige og sentrale Kazakhstan, med forbindelse eller tilstedeværelse i Tajikistan og Aral området. Begravelsespraksisen minner om i Yamna, Sredny Stog, Catacomb og Poltavka kulturene, hvor av alle er indoeuropeiske. Denne tidlige ekstremt østlige kulturen var den tidligste representanten for talerne av det tokariske språkene.

Tokarisk synes å ha vært et isolat i den satem-fonetiske verden av indoeuropeisk språklige befolkninger i Øst Europa og Asia befolkninger og var med til å kaste tvil om at protoindoeuropeisk opprinnelig hadde delt seg in i vestlige og østlige bransjer. Likheter mellom tokarisk og ulike andre indoeuropeiske språkfamilier slik som keltisk, germansk, baltoslavisk, samt italisk og gresk, hvor av alle utviklet seg i den vestre horisonten, har blitt foreslått, men man har ikke funnet noe nært forhold med noen annen språkfamilie. Det eneste man har kommet frem til er at tokarisk allerede var langt nok borte på en tidlig dato fra de andre østlige indoeuropeiske protospråkene slik som proto-baltoslavisk og protoindoiransk til ikke å dele visse delte endringer med dem, slik som tidlig palatalisering av velarene.

Kentum-satem oppdelingen, som man antar startet så tidlig som 4000-tallet f.vt. ettersom protospråket må ha blitt differensiert inn i uforbundet datter dialekter på 3000-tallet f.vt., er en isogloss av den indoeuropeiske språkfamilien relatert til evolusjon av de tre dorsal konsonantrekkene rekonstruert for proto-indoeuropeisk, *kʷ (labiovelarer), *k (velarer) og *ḱ; (palatovelarer). Termene kommer fra ordenes for tallet hundre i representative språk i hver gruppe (latinsk kentum og avestansk satəm). Mens satemspråkene inkluderer indoiransk, armensk, baltoslavisk, albansk og kanskje en rekke av kun dårlig dokumenterte utdødde språk, slik som trako-dakisk, inkluderer kentum gruppen alle de andre dialektene, slik som italisk, keltisk, germansk, gresk og mulig et antall andre utdødde grupper slik som gammel makedonsk, venetisk og illyrisk, samt tokarisk. Kentum språkene deler en uavhengig utvikling som stammer fra en tid før satemspråkenes utvikling. Det proto anatolske språket gikk verken gjennom satem eller kentum lydendring.

Tidligere antok man at kentum-satem isoglossene var den opprinnelige dialektdelingen av de indoeuropeiske språkene og at talerne av det protoindoeuropeiske språket delte seg inn i en vestlig og en østlig bransje, men satem bli nå generelt ansett som en innovasjon som radierte ut fra det sentral indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke nådde ut til periferiene. Uferdig satemisering i baltisk og til en mindre utstrekning slavisk blir sett på som en indikasjon av spredningen av satemlydendringen, eller, alternativt, på grunn av lån via tidlig kontakt mellom protobaltisk og protogermansk.

Man regner nå med at anatolisk var det første språket som forlot det protoindoeuropeiske språksamfunnet og at tokarisk var det neste. Genetisk er det store likheter mellom tokariere og armenere. Haplotype 35, eller den armenske modal haplotype, er karakterisert av DYS393=12, mens den atlantiske modal haplotypen, en annen R1b haplotype, er karakterisert av DYS393=13. Den armenske modal haplotypen blir funnet i høyt antall i Anatolia og Armenia, med mindre antall i Sentral Asia, Sørvest Asia, Balkan, Kaukasus og i jødiske befolkninger. De blir også funnet i Storbritannia i områder som har en høy frekvens av haplogruppe J, noe som indikerer at de ankom sammen, kanskje som romerske soldater. Tokarerne, eller dagens uighurer, som erobret de siste tokarierne i området for 1000 år siden, er også karakterisert ved den armenske modal haplotypen.

I Sentral Asia blir haplogruppe G, som blir funnet i små prosent i et belte som strekker seg fra Kaukasus, hvor haplogruppe G opprinnelig kommer fra, gjennom Sentral Asia og frem til uighurene i Xinjiang, Kina. Haplogruppe G blir funnet på en frekvens på mer enn 60 prosent blant ossetere, som på tross av sitt iranske språk antas å ha sin opprinnelse i Kaukasus, og på rundt 30 prosent blant georgiere, samt på 30 prosent blant de nordvestkaukasiske kabardinerne og balkarierne. Armenerne er kjent for å ha rundt 11 prosent G.

Hurrierne hadde et rykte for å være dyktige i metallurgi. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrierne og kobber ble eksportert sør til Mesopotamia fra det armenske høylandet. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fått fatt på fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høyland. Ikke mye av hurrisk metallarbeid har overlevd, foruten det fra det senere Urartu, som kom til å legge grunnlaget for dagens Armenia.

Isuwa, var som Kizzuwatna, utmerket for jordbruk, noe som gjorde at det trolig utviklet seg raskt der. Det er usikkert hvilke folk som holdt til her før luwierne, men trolig var de relatert til hetittene, hattierne eller hurri-urartierne. Befolkningen i Kizzuwatna besto av både luwiere og hurriere, som hadde en sterk innflytelse på både luwisk og hetittisk kultur.

Hurriere også kjente for sine nære forbindelse med hester og kan være dem som introduserte hesten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2000 f.vt. For eksempel betydde Ishuwa hestelandet og en tekst funnet i Hattusa er en treningsmanual for hester. Terminologien brukt i forbindelse med hester inkluderer mange indoariske låneord.

Det gamle landet Isuwa har i dag forsvunnet under vannet fra flere dammer i Eufrat elva på grunn av det tyrkiske Southeastern Anatolia Project, som startet på 1960-tallet. Den tidligste bosettingen i området viser kulturell tilknytning til Tell Brak i sør på tross av at det ikke var samme kultur. Folket her var dyktige metallsmeder og nådde bronsealøderen omkring 4000-tallet f.vt. Tidlig bronsealderkultur var forbundet med Kaukasus i nordøst og kulturen viser paralleller med ow great paralleller til dem i Sentral Anatolia og den hurriske kulturen i sør. Deretter viser den innflytelse fra Frygia i øst, Assyria i sør og Urartu i øst.

På tross av at kan virke som om hurrierne befant seg i området allerede fra en tidligere dato, men var blitt skjøvet ut av området på grunn av de stadig nordover og østover migrerende semittiske folkene slik som akkaderne, migrerte de vestover, til det nordlige Syria, omkring 2000 f.vt. Khabur elvedalen var i hjertet av hurriernes land i flere årtusener, men det første kjente hurriske kongedømmet var Urkesh, dagens Tell Mozan, omkring 4000 f.vt.

Urkesh? begynnelse er ennå uklar, men det var trolig i Halaf perioden. De var gjennom en ekteskapsallianse, mellom datteren til den mektigste akkadiske kongen, Naram-Sin, og kongen i Urkesh, allierte med akkaderne, som erobret territorier vest, sør og øst for Urkesh, men Urkesh ble til slutt erobret av Amoritt kongedømmet Mari, som, blir sett på som den vestligste utposten av den sumeriske kulturen, men som var blitt semittisk under den akkadiske migrasjonen, i sør, som gjorde landet til en vassalstat.

I de tidligste sumeriske kildene, som vil si omkring 2400 f.vt., blir amorittenes land eller Mar.tu, assosiert med territoeriet i vest, inkludert Syria og Kanaan, på tross av at deres ultimate opprinnelse kan ha vært Arabia. De opptrer som nomadiske folk i mesopotamiske kilder. Etter tørken omkring 2200 f.vt. utførte de en storskala migrasjon og infiltrerte Mesopotamia, hvor de etablerte en rekke mektige riker, som kulminerte under Hammurabi av Babylon. Det amorittisk-hurriske kongedømmet Yamhad med senter i Halab, dagens Aleppo, Syria, med en betydelig hurrisk innflytelse, kjempet mot hetittenes erobringer omkring 1600 f.vt.

Kizzuwatna hadde også ofte kontakt med hettittene i nord. De tidligste hittit kildene refererer til Kizzuwatna og Arzawa, som senere kom til å bli kalt to be known as Lydia, som vil si det vestlige Anatolia, under et som Luwia. Både luweierne og hettittene var influert av den hurriske kulturen. Luwisk var nært relatert til hettittisk og ble talt av i Arzawa, vest eller sørvest for hettittenes område. Fra dette hjemlandet spredde luwierne seg gradvis i Anatolia og ble en av faktorene som førte til hetittenes fall under bronsealder kollapset på 1200-tallet f.vt. Luwisk var språket talt i neohetittstatene i Syria, slik som Milid og Carchemish, samt i det sentralanatoliske kongedømmet Tabal.

Luwisk var enten en direkte stamspråk for lysisk eller en nær relativ av stamspråket til lysisk. Luwisk er også en av kandidatene for språket talt av trojanerne, sammen med tyrrhensk, som danner en språkfamilie som inkluderer lemnisk, raetisk og etruskisk, som ble talt og skrevet av den etruskiske sivilisasjonen i Etruria og deler av Lombardy, Veneto og Emilia-Romagna i Italia. En større aegeisk familie som inkluderer eteokretisk, som vil si minoisk, og eteokypriotisk har blitt foreslått, men er langt fra fastslått.  Dette vil da ha utgjort et pre-indoeuropeisk fylum som strakk seg fra de aegeiske øyene og Kreta over Hellas og Italia og til alpene. En relasjon til de anatoliske språkene har også blitt foreslått, noe som ville ha gjort denne språkfamilien til et tidlig indoeuropeisk hydronomi i stedet for preindoeuropeisk, men ikke generelt akseptert. Etruskisk viser likheter med indoeuropeisk, men det er ingen konsensus om dette er på grunn av et genetisk forhold, lån, tilfeldighet og lydsymbolisme, eller en kombinasjon av disse.

Hetittenes erobring sørover etter å ha nedkjempet Yamhad, viss hovedstad var Halab, også kjent som Armi, dagens Alppo, førte dem til Babylon i 1595 f.vt. Ødeleggelsen av Babylon, samt Yamhad, brakte kassitene og hurrierne tilbake i sentrum av begivenhetene i Mesopotamia. Mens kassittene kom til å herske over Babylon i de neste 400 årene, kom hurrierne til å etablere Mitanni, som gradvis vokste fra regionen rundt Khabur elvedalen og kom til å bli det sterkeste kongedømmet i Sørvest Asia i perioden 1450-1350 f.vt., omkring 1500 f.vt.

Mitanni, som kontrollerte så å si hele det nordlige Anatolia, hadde allierte som Kizuwatna, Mukish og Niya. I øst hadde de gode forbindelser med de antatt hurrisk talende kassittene. Mitannis senter var i Khabur elvedalen. Området var bebodd av både hurriske og amorittiske befolkninger. Befolkningen i Mitanni besto også av indoariere og navnene på lederne av Mitanni er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesifikt deres guder som viser indoariske røtter, slik som Mitra, Varuna, Inndra og Nasatya, som senere dukker opp i India. Flere bystater i Syria og Kanaan var styrt av personer med hurriske og indoariske navn på 1400-tallet f.vt.

Man antok at subarierne lingvistisk og etnisk var en opprinnelig substrøm i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senere, men Shupria var et hurrisk kongedømme i det østlige Anatolia, sørvest for Van, med grense til Urartu. Shubria var del av Urartu, og senere er det en referanse til et land kalt Arme eller Urme, som enkelte hevder har blitt forbundet med navnet Armenia. På 600-tallet f.vt. Urartu ble skiftet ut med det armenske Orontid dynastiet. I den trilinvistiske Behistun innskriften skåret i 515 f.vt. på ordre fra Darius den store av Persia blir landet referert til på babylonsk som Urartu kalt Arminia på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk.

Navnet Urartu kommer fra assyrisk. Det skal ha vært en region bestående av 8 ulike land. Kongedømmet Nairi, som skal ha vært sterkt nok til både å hamle opp med hetitter og assyrere på 1300-tallet f.vt., lå rundt sjøen Van, i hva som i dag utgjør Øst Anatolia, Tyrkia. Landet, viss sørligste region var sørvest for Urmia sjøen, strakte seg så langt nord som til Daiaeni. Nairi, som trolig besto av hurriere relatert til Mitanni, fornte seg senere for å danne landet Urartu. Mitanni ble kalt Maryannu, som var tittelen på den indoariske krigerkasten, Nahrin eller Mitanni for egypterne, Hurri for hettitene og Hanigalbat for assyrerne. Alle tre navn var ekvivalente og utskiftbare. Egypternes navn på Mitanni var nhrn, som vanligvis utales Naharin/Naharina fra det akkadiske ordet for elv.

Arkeologer har funnet en slående parallell i spredningen til Syria av en egen keramikktype assosiert med Kura-Araxes kulturen, som kan ha vært opphavet til Khirbet Kerak keramikken, referert til som Karaz or Pulur keramikk i Transkaukasia, fra hvor den hadde sitt opphav, funnet i Syria og Kanaan i etterkant av det akkadiske imperiums fall.

Også etruskerne, som på mange måter kan sies å være romerrikets fundament, stammer fra Urartu. Bibelens horitter, hivitter og jebusitter har alle blitt identifisert som hurriere, og det samme kan sies om hetitter, subariere, gutiere, kassiter og lullubi, samt habiruene, som man antar kom til å bli til hebrewene.

Hurrierne var dyktige keramikere og deres keramikk blir funnet rundt om i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var høyt verdsatt i Egypt under Det nye kongedømmet. Arkeologer bruker termene Khabur keramikk og Nuzi keramikk for to typer av hjullagd keramikk brukt av hurrierne. Khabur keramikken er karakterisert av rødlig malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker, mens Nuzi keramikken har særegne former og malt i brunt eller svart.

Khirbet Kerak Ware er også kalt Red Black Burnished Ware eller kun Red-Black i kontekst av Vest Syria og Amuq dalen. På tross av at det ser ut til å være et nært slektskap med tidligere tradisjoner i Levanten, så er deres keramikk særegen. Kura Araxes kulturen, hvor Khirbet Kerak keramikken stammer fra, malte keramikken sin i svart og rødt og brukte geometriske design for utsmykking. Eksempler har blitt funnet så langt sør som til Syria og Kanaan og så langt nord som til Dagestan og Tsjetsjenia. Spredningen av denne keramikken sammen med arkeologisk bevis for invasjon tilsier at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra deres opprinnelige hjem og hadde utstrakte handelskontakter. Deres metallvarer ble distribuert til alle kanter, og funnet i Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og vest i Anatolia.

Kura Araxes kulturen, som fremviser både flat graver og kurgan graver, hadde trolig en heterogen etnolingvistisk befolkning. Hurri-urartiske elementer er høyst sannsynlig, og det samme kan sies om en representant av de kartvelske språkene. Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer. I den armenske hypotesen om indoeuropeernes opprinnelse så er denne kulturen, og kanske Maykop kulturen, identifisert med de anatolisk talende.

Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer.

Trialeti kulturen, som i Georgia og Armenia utvikler seg fra den tidligere Kura-Araxes tradisjonen, viser innflytelse fra Anatolia og er den andre høykulturen i Kaukasus. Den viser sterke bånd til de høyt utviklede kulturene i den gamle verden, slik som i den aegeiske. Eliten er interred i store, rike graver under jorden og stein mounds, som enkelte ganger inneholder fire-hjulede vogner. Det var mange gullobjekter i gravene. Disse lignet dem i Iran og Irak. I visse teorier blir denne kulturen identifisert med talerne av anatoliske språk og som et tidligere urhjem for det protoindoeuropeiske språket.

Man har forsøkt å finne ut hvilke forhold det proto-indoeuropeiske språket hadde med andre språk. Mange ulike relasjoner har blitt foreslått, men er kontroversielle. Et av de mest plausible er den til en indouralisk familie, som inkluderer PIE og uralisk. De deler en rekke morfologiske og leksikale trekk. Et annet forhold assosierer indoeuropeisk med nordvest kaukasisk, som vil si pontisk, cirkassisk eller Abkhaz-Adyghe, i en språkfamilie kalt protopontisk. Eksistensen av visse PIE typologiske trekk i nordvest kaukasisk vitner om et tidligere språkforbund eller substratum som geografisk nådde PIE urhjemmet. Den samme typen av språk, med komplekse verb, kan indikere en lokal leksikal og typologisk tilstand i Vest Europa, noe som kan peke på en mulig neolittisk substratum, hvor det ennå levende nordvest kaukasiske kan være de eneste overlevende.

Listen inkluderer noen viktige gamle steder fra området dominert av hurriere:

Tell Mozan (ancient Urkesh) Urkesh an overview

Yorghan Tepe (ancient Nuzi) The Semitic Museum: Nuzi and the Hurrians

Tell Brak (ancient Nagar) Tell Brak Learning Sites

Tell Leilan (ancient Shehna and Shubat-Enlil) Yale Tell Leilan Project

Tell Barri (ancient Kahat) Missione Italiana archaeologica a Tell Barri

Tell Beydar (ancient Nabada) ESE Tell Beydar

Kenan Tepe Upper Tigris Archaeological Research Project

Tell Tuneinir Tell Tuneinir St. Louis Archaeological Expeditions

Umm el-Marra (ancient Tuba?) The Johns Hopkins/University of Amsterdam Joint Expedition to Tell Umm el-Marra

Tell Chuera Grabung Tell Chuera

Hammam al Turkman (ancient Zalpa?) Excavation Hammam al Turkman, Leiden University

Tell Sabi Abyad Dutch Excavation at Tell Sabi Abyad

Hamoukar The Hamoukar Expedition University of Chicago

Chagar Bazar

Tell el Fakhariya / Ras el Ayn (ancient Washukanni?)

Tell Hamidiya (ancient Taidu?). For the results of the Swiss excavations at Tell al-Hamidiya

Excavation reports and images are found at the websites linked. As noted above, important discoveries of Hurrian culture and history were also made at Alalakh, Amarna, Hattusa and Ugarit.

 

Haplogroup J2-M172 in Iran

Haplogroup J2-M172 in Iran

A 2008 Paper written by Nasidze et al, Close Genetic Relationship Between Semitic speaking and Indo-European speaking Groups in Iran, works to demonstrate that geography plays a much stronger role than language in determining genetic relatedness. The paper focuses on comparisons between the Bakthiari, an indo-european speaking population of Iran and Iranian Arabs. The Haplotype frequency table quickly demonstrates that the level of M172, Haplogroup J2 is fairly evenly distributed througout Iran's geography and the population groups studied. In fact, it is the most common Haplogroup found in Iran overall and in the above listed study, present in 28% of Iranian Arabs and 25% of the Bakthiari. A full table of the haplogroup frequencies can be viewed here


While there are some differences with respect to Haplogroup G, paragroup F* which includes J1 (M267) and Haplogroup T (M9), the authors go on to state:


The Iranian Arab group shows close affinities with the Bakhtiari and other Iranian Indo-European-speaking groups for both mtDNA and the Y chromosome. In fact, for both mtDNA and theYchromosome, all of the Indo-Europeanspeaking and Semitic-speaking groups from West Asia exhibit generally low levels of differentiation (i.e. Fst values are less than 0.05). The significant correlation between mtDNA and NRY Fst values, as shown by the Mantel test, further indicates that there are no substantial differences between patterns of mtDNA and NRY variation in this region of the world. The lack of significant differentiation between west Asian Semitic-speaking and Indo-European-speaking groups indicates that language has not been a substantial barrier to gene flow in this part of the world.


Iran shows some of the highest levels of Haplogroup M172 in the world. When one factors in the population of Iran, it may be one of the most populous countries of men bearing the mutation defining Haplogroup J2. But did Haplogroup J2 originate in Iran? This topic is far more complicated and most sources simply indicate its origin as the Northern Portion of the Fertile crescent which could include the northern Levant, Anatolia, Syria, Iraq or Iran. Certainly many subclades of Haplogroup J2 have likely developed outside Iran. Reguiero et al typed their DNA samples in Iran for numerous subclades of J2 which were not found to be present including M137, M158, M163, M280, M318, M319, M321, M339 and M340. These subclades more likely developed and spread from another area of the Near East. Thus Iran is likely not the source region for these particular subclades but could still be one of a few geographical regions of origin for some of the earliest M172 bearing men.

Haplogroup J2 M172 in Iran  

Semiramis

Fra steinalderen og opp til i dag kort fortalt

For en kort redegang fra steinalderen og opp til i dag. Se: I og II


Noas sønner

I 2007 erklærte presidenten av Ichkeria Dokka Umarov at han republikken gikk over til å bli kalt Noxçiyçö, Noas barn, som er det opprinnelige navnet for det tsjetsjenske folk, eller det nordøst-kaukasiske protofolket, vainakhene, som høyst sannsynlig hadde haplogruppe J, som er vanlig hos nordøst-kaukasere og semitter og som er nært forbundet med haplogruppe I.


 

For å lese mer om de ulike haplogruppene med særlig vekt på indoeuropeerne se: Her

En liten innføring

Forskningen har gått bort fra Out of India teorien (OIT), sumererne var på sidestykke med hurro-urartierne (som blant annet dannet Mitanni - Media - Iran og Urartu - Ararat - Armenia), forløperne til armenere og kurdere, kaukasere, og assyrerne ble til som en blanding av de semittiske akkaderne, som gjorde kupp i Kish, i følge den sumeriske kongeliste den første by med dynasti etter den store floden, og de av sumererne som ble erobret.

Akkad, ledet av Sargon av Akkad, er verdens første multietniske imperium og kan på mange måter sees på som Babels tårn. Sumererne, som talte språket før Babels tårn, ble erobret og tvunget til å gå over til å tale semittisk. Babylonerne er også en blanding, ikke minst av sumerere, akkadere og amoritter, samt de kaukasiske kassittene, som for første gang samlet de babylonske bystatene til et felles imperium. Nesen er ikke semittisk, men kaukasisk. Armenerne, de armenoide, blir også kalt ekte kaukasere.

Sumererne kommer nordfra. De fulgte den fruktbare halvmåne. De oppstår som de første sivilisasjonsmennesker med avlegninger fra Egypt og nord Afrika, natuferne, i Jeriko omkring 10.000 f.vt. Derfra drar de nordover og innover mot Balkan gjennom Lilleasia, opp mot Kaukasus gjennom Anatolia og mot India og Kambodsja. Dette er det store kulturfolket som bringer kunnskap om bydannelse, jordbruk og metall. Det var med ord på et senere stadium, da kontakt og handel allerede har funnet sted i en stripe fra India, Mehrgard og Indus, og Khabur, sumerernes svar på Styx, dalen i den nordlige delen av Syria, at kaukaserne reiste sørover og dannet den første kultur med fult utviklet skriftspråk, sumererne.

Semittene skrev først på sumerisk, senere, etter at kanaanittene som krigførende hyksoser hadde erobret og styrt nordre Egypt før de ble kastet ut og jaget nordover, gikk de over til å bruke det egyptiske skriftspråket. Mye tyder på at hurro-urarterne påvirket og var en del av kanaanittene. Kura Araxes kulturen førte til Khirbet Kerak kulturen i Syria og Kanaan etter det akkadiske imperiets, som kun varte et par hundre år, fall omkring 2000 f.vt. Semittisk er i seg selv et språk med forbindelser til egyptisk, begge språkene er afroasiatiske. Semittisk har sitt urhjem øst for Nilen. Fra omkring 5000 f.vt spredde semittene seg mot øst og blandet seg med kaukaserne. Natuferne hadde som sagt reist til alle retninger, også sørover mot afrikas horn. Det var handelsforbindelser mellom Egypt i den predynastiske gerzan og naqada perioden. Det eldste semittiske språket er nordøst semittisk, et språk som trolig utviklet seg øst for Nilen.
 
Mens den sumeriske kulturen oppstår i Samarra i nord Irak og derfra sprer seg sørover, oppstår indoeuropeerne fra Samarra i Russland, nord for Kaukasus i Yamna og Majkob kulturene.Ved hjelp av hesten erobrer de alt territorium fra Europa i vest, som allerede er besatt av folkene som kom gjennom Lilleasia og Balkan, til Kina i Øst, Tarim bassenget. Ugiurene er en blanding av indoeuropeiske tokarere og altaere, som vil si tyrkere, mongolere, tungusere og hunnere, og kanskje japansk og koreansk. I øst blir de blant annet stanset av Himalaya fjellene.

Fra det indoeuropeiske urhjem nord for Kaukasus, samarra regionen, oppstår katakombefolket og simmererne, som vil si bibelens Gomer, ettersom vi har kentum-satem skiftet i de indoeuropeiske språkene hvor s blir til g eller k. Armensk språk er på lik linje med dette språket, samt iransk, trakisk, frygisk, albansk, slavisk og baltisk et satem språk. Simmererne ble omkring 700 f.vt. jaget av de iranske skyto-sarmaterne, hvor av dagens ossetere er de eneste som fortsatt taler dette språket, og dro over fjellet, Kaukasus, hvor de bl a dannet den georgiske kulturen og erobret Urartu, de gamle armenerne, i 714 f.vt., samt dro vestover hvor de forårsaket stor kulturell utvikling, germanernes kultur oppstår fra den nordiske og preromerske jernalder bl a på denne tiden, hos bl a kelterne, som har kulturell oppvåkning i sentral Europa med impulser fra det samme området omkring 1500 f.vt. , noe som gjør at italikerne blir presset sørover. Disse forårsaker blant annet sjøfolkenes tid, en meget urolig tid ved Middelhavsregionen, samt til at ulike indoeuropeiske folkeferd blir presset inn i Lilleasia, hvor bl a det mektige hetitterriket faller sammen.

Simmererne blander seg med de balkanske trakerne og danner de såkalte trako-simmeriske språkene. Trakerne selv er en blanding av dem som kom gjennom Lilleasia og Balkan, og som dro videre inn i Europa, og den første gruppe av indoeuropeere som dro vestover fra det indoeuropeiske urhjem. Baltiosk og slavisk eller baltoslavisk stammer fra området nord for Svartehavet og er bl a en blanding av trakosimmere, skyto-sarmatere og germanske gotere.

Det indoeuropeiske språket kommer fra proto-pontisk, som er et forlengst utdødd kaukasisk språk, og oppsto omkring 5000 f.vt. Det begynte å spre seg omkring 3000 f.vt. Det blandet seg med uralerne fra øst og dannet de finno-ugriske språkene, et språk som stammer fra litt lenger nord i Volga enn det indoeuropeiske. Kulturen oppstår etter inspirasjon fra den gamle, bl a kaukasisk-armenske/georgiske, Kura Araxes kulturen, som har sine røtter i Shulaveri Shomu kulturen og Hassuna kulturen, som også utviklet seg til samarra kulturen og sumererne.          

Geneticists Trace Migration of Mideast Agriculturists to Europe

 

"[Dr. Cavalli-Sforza] finds that after the introduction of agriculture in the Middle East about 10,000 years ago, farmers from there spread at the rate of one kilometer, or five-eighths of a mile, a year, eventually settling throughout Europe. "

?Louise Levathes, New York Times July 27, 1993

 

The world generally credits the Sumerians, who lived in the marshlands created by the Tigris and Euphrates rivers in southern Iraq, with the development of civilization. Although nearly contemporary river valley civilizations also developed in the Nile Valley of Egypt and the Indus Valley of Pakistan, the Sumerians seem to have been the first people to live in cities and to create a system of writing.

 

Scientists also regard the "fertile crescent," an arc linking Iran, Iraq, Syria, Lebanon, Jordan and Israel/Palestine, as the site of the earlier "neolithic revolution," when hunter-gatherers first learned to plant crops, and then created permanent settlements to cultivate, guard and harvest them. The evidence is the fact that wild ancestors of the food crops associated with traditional Middle Eastern and European agriculture are native to the fertile crescent.

Schøyens krukker er stjålet fra Irak

University College London bør heller levere krukkene de har lånt fra samleren Martin Schøyen til politiet enn å levere dem tilbake til samleren selv. Det går frem av en hemmeligstemplet granskningsrapport Kulturnytt har fått tilgang til.

Truet med utryddelse

The Sabian Mandaeans - one of the oldest religious groups in the world - are facing extinction, according to its leaders.

They claim that Islamic extremists in Iraq are trying to wipe them out through forced conversions, rape and murder. They are pacifists, followers of Adam, Noah and John the Baptist. They have lived in what is now Iraq since before Islam and Christianity, but now more than 80% have been forced to flee the country and now live as refugees in Syria and Jordan. Even there they do not feel safe - but they say western governments are unwilling to take them in.

Warka vasen

Warka vasen, ansett av eksperter som en av de mest verdifulle gjenstandene som ble stjålet under den store plyndringen som fant sted i kaoset i etterkant av Bagdads fall, var en av flere tusen kunstgjenstander som ble stjålet fra Iraks nasjonalmuseum under 2003 invasjonen. I april 2003 ble den med makt fjernet fra stedet hvor den befant seg, mens vasens fot ble igjen. Vasen ble i juni 2003 returnert under et amnesti av tre uidentifiserte menn i 20-års alderen.

 

Rett etter vasens tilbakevending, knust i 14 deler, bilder viste store ødeleggelser både på toppen og bunden, ble det annonsert at den ville bli reparert. Nåværende tilstand er ukjent. I juni 2007 kunne den britiske avisen The Guardian rapportere at plyndringen av antikke saker fortsette i Irak og at direktøren for museumet, Donny George, flyktet etter å ha mottatt dødstrusler i august 2006. Museets inngang har blitt murt igjen, bygningen er omgitt av sementmurer og museets stab har ikke tilgang.

Les mer i arkivet » August 2009 » Desember 2008 » Juli 2008
hits